Hva han het mer enn Erik, har jeg aldri hørt. Men historien
forteller at han vokste opp i Østerdalen, først på 1700-tallet. Han
skal ha vært odelsgutt på en stor gård der, men skjebnen ville det
anderledes. Erik skulle ikke bli storbonde med mye makt og høy
status. I stedet ble han en fredløs, og det var slik han havnet i
traktene her oppe ved Lenningen.
Erik fikk en dødsdom over seg for å ha tatt livet av barnet som
han og kjæresten fikk. Barnet var dødfødt, men da hendelsen kom
myndighetene for øre, ble Erik mistenkt for å ha drept barnet.
Denne tragedien skjedde da Erik og kjæresten hans var på vei til
Finnskogene, hvor de ville bosette seg.
Etter denne hendelsen ble Erik jaget av lensmenn og øvrighet
overalt. På et tidspunkt kom han til traktene rundt Lenningen. I
det ville og barske landskapet der følge han seg endelig trygg for
forfølgerne. Her ville han oppholde seg til han følte det var trygt
å vende hjem. Men årene gikk, og Erik ble værende oppe ved
Lenningen.
Erik bodde i steinbua og livnærte seg av jakt og fiske. Han la
ut snarer, og skal også ha laget fangstgroper som fremdeles er
synlige.
Bygdefolket og folk som fartet i fjellet om sommeren ble
nysgjerrige på denne vilmannen i stainbua. De kalte ham Bua-Erik.
Det skal bare ha vært ett menneske som hadde fortrolig kontakt med
Bua-Erik. Det var Knut på Spelemannshaugen i Etnedal.
En kald januardag kom et par jegere gående på ski til steinbua
hans. Det var en kar som ble kalt Støla-Lars, og Knut på
Spelemannshaugen. Da de gikk inn, fant de Erik alvorlig syk, men
likevel ved full sans og samling. Karene fraktet Bua-Erik hjem til
Spelemannshaugen, men selv om både Knut og kona hans stelte med den
syke som best de kunne, sto ikke livet til å redde. Ikke mange
dagene etter sovnet Bua-Erik stille inn. Endelig fikk han fred.
Bua-Erik ble begravet ved en liten kirke som den gang sto
nederst på Åbolsjordet i Skrautvål, for på den tiden fantes det
ingen kirke i Nord-Etnedal.
Det gikk halvannet år. Livet hadde gått videre i vanlige gjenge
etter gravferden til Skrautvål. En kveld som Knut på
Spelemannshaugen satt ute på tunet og spikket rivetinder, fikk han
se et kvinnemennske komme ruslende oppover mot tunet. Hun var godt
oppe i årene og lutende i ryggen. Hun kom bort til ham og hilste.
Hun spurte om han kjente til en raring som het Erik. Da kom det for
en dag at dette var kvinnen som en gang hadde vært kjæresten til
Bua-Erik. Hun som hadde født deres eneste barn. Barnet som Erik var
mistenkt for å ha drept.
Tidlig neste morgen ga Knut og den fremmede kvinnen seg innover
fjellet. Langt om lenge nådde de fram til den lille steinbua som
inneholdt alt det jordiske gods Bua-Erik etterlot seg. Knut lot
kvinnen være alene med sorgen, men etter en stund kom hun ut. Da
fortalte hun hele historien om hvordan de to hadde forlatt hjemmene
sine i Østerdalen. Den fatale ferden mot Finnskogen, og dommen som
Erik fikk for en ugjerning han aldri hadde begått.
Kvinnen var dødssyk av blodsott (dysenteri), og hun sa at det
eneste hun øsnket var å få dø og hvile sammen med Erik. Tilbake på
Spelemannshaugen gikk det ikke lange stunden før livet hennes ebbet
ut. Alt ble gjort klart for å oppfylle hennes siste ønske. Hun
skulle få hvile ved siden av sin kjære på Åbålsjordet. Folkene på
Spelemannshaugen hadde hentet mose, lyng og blomstr fra området ved
steinbua på Lenningen. Dette bandt de sammen til en stor og vakker
krans. En krans som omsluttet begge kistene. Ringen var
sluttet.
Kilde: Kåre Kompelien - Synnfjellet i våre hjerter.
I dag ligger steinhytta mellom to hytter som er i bruk.
Venligst vis hensyn til dagens hyttefolk, og benytt gjerne
spoilerbildet for å unngå unødvendig mistenkelig
adferd.
Det du ser etter er en svart lock&lock-kopi.