Halloween 2015; Heksejakten

- en geocache fra Oppdagerne -

Hekseprosessene i Norge

De store hekseprosessene er betegnelse på et historisk fenomen i Europa fra begynnelsen av 1400-tallet til rundt år 1750. Dette var en rettslig forfølgelse av mennnesker som hadde begått trolldomskriminalitet i en eller en annen form. I Norge ble disse kalt trollkvinner og -menn, mens man mot slutten av denne perioden begynte å kalle gruppen for "hekser".

Anklager mot både menn og kvinner for trolldom var spesielt hyppige i Norge mellom ca. 1610 og 1690, selv om det er belagt endel saker både før og etter denne perioden. I Norges største by på denne tiden, Bergen, var det flere heksebål allerede mot slutten av 1500-tallet. En av de mest kjente prosessene der var mot Anne Pedersdotter, enken etter Absalon Pedersson Beyer, den teologiske lektor ved byens latinskole. Også konen til Bergens lutherske biskop Anders Foss ble anklaget for trolldom, og det var bare ved biskopens iherdighet at hun ble frikjent fra anklagene i 1592. Den siste kjente heksebrenningen var av Johanne Nilsdatter i Kvæfjord i 1695.

I alt kjenner man navnet på 860 kvinner og menn som ble anklaget for å være trollfolk i Norge, men det er grunn til å anta at det har vært ført prosesser mot dobbelt så mange. Ikke alle sakene endte med fellende dom eller henrettelse. I Norge kan vi dokumentere at 307 mennesker ble henrettet for hekseri fra 1570-årene til 1695, og bruken av dødsstraff avtok gradvis etter "toppåret" 1663 og utover mot slutten av 1600-tallet.

Det vanlige var heksebrenning, halshugging eller henging, men foruten henrettelse, kunne de straffes med livsvarig landsforvisning, bøter, pisking og andre skam- og kroppsstraffer.

De mest kjente stedene i Trondheim for heksebrenning og halshogging er henholdsvis Munkholmen og Steinberget.
 

Munkholmen

Navnet Munkholmen kom først på 1600-tallet. I middelalderen var navnet på klosteret Holm eller Nidarholm. Islandske sagaer forteller at det ble grunnlagt rundt år 1100 av Sigurd Ullstreng fra Viggja i Børsa, en kongens lendemann og en meget velstående person.  Før klosteret ble bygget på holmen var det et rettersted. Det var her Olav Tryggvason i år 995 fikk halshogget Håkon Jarl og trellen Kark, før hodene ble plassert på nidstang til allmenn beskuelse. Nidstenger ble reist for å håne fiender og for ved magisk kraft nedkalle ulykke og uhell over dem. Stangen skulle peke mot nidingene man ønsket ulykke over.

Steinberget

Steinberget, som før var den gamle hovedinnfartsveien til Trondheim fra sør, strekker seg fra Ilevollen til Sverresborg. Når pilegrimene i middelalderen kom frem til Steinbergen og begynte nedstigningen mot byen var det Nidarosdomen som dukket opp rett foran dem. Et kart over Trondheim datert 1761 viser retterstedet Steinberget avtegnet med symbolet for en galge. På grunn av den store trehusbebyggelsen og ditto brannfare er det helt utenkelig å tenne store bål blant husene. Historien forteller om halshogginger, henginger og brenning på bål som avrettingsmetoder på Steinberget.

En gruppe kvinner og menn ble brent her på Steinberget for trolldomsforbrytelser, som vi i dag synes er mer tragisk enn reelle. At kloke koner og menn, folk som brukte urter til å helbrede andre, kunne brennes som hekser – ikke bare her, men også ellers i Europa - er tragisk. Andre ble beskyldt for å ha forårsaket skipsforlis, sykdommer eller ulykker. De ble ofte pint, torturert, og til slutt brent eller halshugget. Kvinnene var ofte fra de laveste sosiale lag, men det fantes unntak.

Det siste bålet i Trondheim

På Støresmo i 1673 satt ei lutfattig kone for bygderetten. Hun går under navnet «Finn-Kirsten». Å få sikker identitet på hvem hun egentlig var, er umulig. Rettsmaterialet viser at hun het Kirsten Iversdatter, og siden hun var av samisk herkomst fikk hun navnet Finn-Kirsten. Hun var et fattiglem som kun eide fillene hun stod og gikk i – og ble henrettet i.

Kirsten gikk trolig på tiggerferd i Gauldalen og tigget for sitt livsopphold. Historien viser at slike kunne true med trolldom om de ikke fikk noe. Sannsynligvis har hun gått mellom de rikeste gårdene og tigget – eller truet, til seg mat. Ut ifra kjennskap til lignende saker, antas det at Kirsten kunne ha mumlet noen forbannelser om at bøndene ikke lengre skulle nyte sin velferd dersom hun ikke fikk noe. I ettertid kunne det ha skjedd at hester falt døde om, at kyr ikke ville melke og at uforklarlige sykdommer rammen bondefamiliene. Når noe slikt skjer – leiter man selvsagt etter syndebukker når sykdom, ulykke eller uhell inntrer. I en tid med utpreget overtro var det fort gjort å rette trolldomsanklager mot fryktede omstreifere. Samene var attpåtil allerede beryktet for å være mestre i trolldomskunst, noe som også gav økt mistanke til henne.

På Støresmo ble hun forhørt av gauldalsfogden, om hun hadde gjort seg skyldig i ondsinnet trolldom – noe hun selvsagt benektet. Vitnemål fra prester og bydefolk som sa at hun ikke hadde besøkt kirken regelmessig og i tillegg hadde flere voksne barn født utenfor kristent ekteskap gjorde hennes synderegister såpass langt at hun ble dømt til halshugging for sakrale synder og grov, ugudelig livsførsel.

Det antas at hun etter dette ble plassert i forvaring på både Støren, i Melhus og i fengsel i Trondheims erkebispegård hvor hun ble pint og torturert inntil hun innrømmet en pakt med djevelen. Stiftsamtmann Joachim Vind bodde i etasjen på skrå over cellen. Han var også den som etter hvert fikk henne til å begå en omfattende bekjennelse om djevlepakt, luftferder med likesinnede, heksefester til fjells og besøk i helvete. Tilståelsene er som en oppramsing av datidens kjente elementer innen demologien. Dette var vitenskapelig forskning på menneskers kontakt med djevelen, og noe datidens øvrighet hadde god kjennskap til. Mye tyder på at hun ble pint og hengt opp etter tau i det tidligere tårnrommet i Kongsgården.  På Trondheims lagtinghus ble hun dømt på egen tilståelse til «bål og brann».

Her satt hun trolig i tre måneder på grunn av at hun under forhør hadde navngitt over 30 medsammensvorne som alle måtte rettsforfølges i slike saker.

Den 12. oktober 1674, ble Finn-Kirsten ført ut av cellen av to vakter og kjørt ut av byen. På Steinberget ble hun bundet fast til en stige – med de samme tauene som pinte henne i fengselet.  Sannsynligvis var det samlet mange skuelystne for å se på det som skulle vise seg å være det aller siste heksebålet som brant i Trondheim.

Finnes det hekser i dag?

Mange afrikanske land er i dag plaget av en intens hekseforfølgelse som minner mye om prosessene i Europa i tidlig nytid. På samme måte som i det tidlige, moderne Europa, ser dagens hekseforfølgelser i Sør-Afrika, Zimbabwe, Kamerun og andre land ut til å ha sammenheng med modernitetens oppkomst.

Fenomenet er altså ingen rest fra en tradisjonell afrikansk kultur som vil forsvinne med moderniseringen. Kamerun har også store problemer med at kvinner anklages for heksekunst.
 

Hvordan finne cachen?

Du skal nå ut på heksejakt - med lommelykt! Gå til startpunktet og lys rundt deg. 
Følg de brennende ildfluene fra punkt til punkt - og de vil lede deg frem til hekseskjulet! Du vil forstå når du er fremme….