Denne var en del av Ringeriksjul 2019
Ett industrielt fortidsminne.
Adressen er Svenskerudv. 41 på Nakkerud, tett opp under Holleias skoger i en høyde på ca. 140 meter over havet. På Svenskerud er det i dag 14- 15 eldre hus på eiendommen, det skal i eldre dager ha vært 25 hus. Ved siden av tjæreovn, var det et mindre teglverk her, smie, garveri, mølle, fullt utstyr for produksjon av lin, kvern og badstue. Det ble også drevet vanlig gårdsdrift med to seterhus på Holleia.
Svenskerud er et svært verdifullt og spesielt kulturmiljø. Her er det bevart et stort antall hus, og de fleste av dem er tilknyttet tidlig industrivirksomhet basert på lokale råvarer. Det mest spesielle huset er tjæreovnshuset, som er av en type som vi ellers ikke kjenner fra vårt fylke. Det inneholder trolig den eneste bevarte tjæreovnen i distriktet. Den står i original stand og kan trolig brukes. Smia har også bevart sitt opprinnelig interiør, og er et godt eksempel på denne type bygninger. Tjærelagerhuset og leirmøllehuset med sin uvanlige byggemåte. Den tidligere kverna, som er flyttet og har fått ny bruk, samt ruiner/tufter etter tidligere bygninger. Restene etter brenne- og tørkehuset for teglstein er kanskje det mest interessante.
Høsten 2004 ble det inngått en samarbeidsavtale mellom gårdens eier Kolbjørn Holthe og Nakkerud og Tyristrand historielag om vedlikehold og bevaring av et område med 6 gamle hus og 4 ruiner. Dette omtales nå som et bygdetun hvor historielaget årlig kan bruke stedet. Blandt ruinene er det rester etter stedet hvor brennerovnen stod. En takst foretatt i 1919 beskriver et kombinert teglovnshus og tørkehus som var 22m langt, 6,5. bredt og 2,3m høyt og inneholt 3 rom. Omrisset av dette huset er nå markert. Svenskerud var høsten 2005 ikke registrert i SEFRAK registeret, som ellers skal gjelde alle hus bygd før 1900. Ingen av bygningene er fredet etter kulturminneloven og det førte til avslag på søknad om midler fra kulturminnefondet.
På denne tomten ble det på det første bygdetunstevnet i 2006, fortalt litt om taksteinsproduksjonen på Svenskerud ved at Gudmund Holthe hadde med seg de tre signerte steinene. Videre hadde han med en original treform som ble brukt til å lage omvendte taksteinsformer. I alt skal det være ca. 150 slike former oppbevart i låven på gården. Det har vært kjent i mange år at gårder på Nakkerud har hatt Svenskerudstein på takene sine. Noen få avisartikler har nevnt dette, men ellers finnes det ingen tilgjengelig litteratur om denne produksjonen på dette stedet. I en slik sammenheng begynner en gjerne å spørre eldre mennesker. Ole Bergan som bodde noen hundre meter innenfor Svenskerud, kunne fortelle at han fant en takstein, som var merket (G.G.P.S. 1886) da de skiftet stein på låvetaket. Det fortalte han Gudmund Holthe, som nå bor på Svenskerud. Da kom også han på at han hadde noen merkede takstein liggende. De hadde samme signering som steinen på Bergan og var datert 1833 – 1838 og 1864.
Når en leser litteratur om teglverksindustrien så var det ikke uvanlig at en enkelt eller noen få mursteiner fikk et <<bumerke>>/ stempel, G.G.P.S ville nok markere seg på samme måten. Disse fire bokstavene kan passe på to personer, far og sønn. Faren var Gulbrand Gulbrandsen på Skamarka 1789-1863 og sønnen var Gulbrand Gulbrandsen på Svenskerud 1813 til en gang etter 1900. De merkede steinene er håndfaste bevis på produksjonen. Hovedspørsmålet er hvem det er som har bygd opp det spesielle industrifeltet som i dag utgjør bygdetunet på Svenskerud. I kjøpekontrakten mellom korporal Carl Guulsen Smidt (Stigsrud) og Ole Jensen Nyehuus inngått den 26. des 1780 står det bland annet: << og tager til Verket i utmarken fornøden Brændeved,>>. Betyr Værket i denne sammenheng et tegleverk, eller kan det ha vært en tjæreovn som fortsatt er en av bygningene på bygdetunet?
BEKAKOKINGA PÅ TYRISTRAND
Den nordre delen av Tyristrand ble i eldre tider av folkevittigheten kalt << Bekaroa >>, og folk derfra hadde << bekakokere >> som oppnavn. Årsaken til det var grei. Tjære og bekproduksjon var i tidligere tider en betydelig inntektskilde på Tyristrand. Særlig i den nordre del av bygda var det ikke langt mellom tjæreovnene. Natt og dag steg det damp og røk til værs og en frisk og sterk lukt bredte seg ut over bygda.
Nå er det visst lenge siden sist. Gudmund Holthe på Svenskerud, der det er tatt vare på en tjæreovn, forteller at den siste ble brukt en gang rundt 1945. Råstoffet var fururøtter eller toppen av furutrær, og råstoff var det nok av på Tyristrand – noe navnet forteller. Ordet tyri og tjære er for øvrig beslektet, forteller Riksmålsordboken. Da er det kanskje ikke så rart at tyristrandingene ble eksperter på å brenne tjære og bek. Det var heller ingen tilfeldighet at << Polyteknisk Tidsskrift >> i 1858, ca 160 år siden, brakte en artikkel om hvordan man utvant tjære på Ringerike. Foranledningen var en oppfordring fra en mann fra Vinje som mente at det var for galt at Norge importerte tjære når man vet hvor mye råstoff som er å finne rundt om i våre skoger. Telemarkingen bemerket at det er << anledning til at forundre sig over, paa hvilken ødsel og mindre fornuftig Maade tjæren udvindes, maaskei de tre Fjerdedele af vore Skovbygder paa den ældste primitive Maade ved Turujkell (<< Tjørehell>>, Ivar Aasen,>>)
Dette var bakgrunn for at tidsskriftet ga en detaljert beskrivelse av hvordan mange tjæreovner på Ringerike var bygget. Kort fortalt og på vår tids rettskrivning var beskrivelsen denne: Til byggeplass velges et flatt og jevnt skrånende berg (slik at tjæren lett kan renne ut). På denne bygges først den indre ovn. Der etter murer man opp den ytre ovn. Avstanden mellom ovnene skal være 3 – 4 fot – i alle fall ikke større enn at ilden overalt kan slå om den indre ovnen. Den indre ovnen har en dør som fyrbøtteren bruker når han stabler opp tyriveden. Den ytre ovnen har to dører som brukes når man egger i veden som brukes til oppvarming av den indre ovnen.
4000 steiner
Det går med omtrent 4000 steiner til begge ovnene, og en murmester med håndlanger bør kunne mure opp tjæreovnen på en uke, forteller artikkelen. Det brukes vanlig, ikke ildfast murstein. Når de står under et ordentlig tak, bør ovnene kunne stå minst et snes ( 20 ) år. Det heter vidre at << paa Ringeriget regnede man før de sidste Aars Stigen i Arbeisløn og Materialpriser en fuldstændig Tjæreovnen med tegltækket Hus at komme på 50 spd. (Speciedaler)
Artikkelen forteller videre at tyrien gjerne brytes om høsten før frosten kommer, og så dras den sammen med kjelke på den første snøen til større henger for så å bli kjørt ned om vinteren. Man kan regne med fra seks til ti dagsverk for å bryte opp og dra sammen tyri til en ovn – alt etter hvor mye tyri det er og dagens lengde. Dette utgjør omtrent tre vinterlass, og ved siden av brukes tre lass kubbeved av omtrent fem alens lengde. Denne veden firkløves ved ovnen. Tyrien kløves som alminnelig små kakkelovnsved og stables i den indre ovnen i så faste lag som mulig.
Man begynner nå å fyre bakfra med småved og legger etter hvert inn grovere ved. Etter et døgn kan man anvende hele kubber. Etter ennå et halvt døgns tid vil ovnen i alminnelighet være utbrent. Det ser man lett da tjære og damp slutter å renne ut av tuten fra den nedre del av ovnen.
To tønner tjære
Når man begynner å brenne kommer det først vann og lys tjære som kalles kvae. Deretter kommer det god og fullstendig tjære som opptømmes mens den ennå er lunken og lettflytelig. Av god tyri kan man påregne to tønner av hver brenning. Av kull kan man neppe påregne mer enn ni til ti tønner per ovn. Vil man brenne skipsbek helles tjæren i en innmurt malmgryte. Denne fyres det under mens man stadig rører om til beket har fått passende seighet, forteller den omlag 160 år gamle artikkelen. Gunner Tveitens bygdebok for Hole herred som kom ut i 1914, omtaler også tjære-og bekbrenning. Tveiten forteller at dette var å regne som en hjemmeindustri som beskjeftiget en stor del av bygdas arbeidsfolk. Den tid ble det ikke betalt mye for denne <<sorte vare >>, men da det var trangt for arbeid, var likevel tjærebrenningen god å ty til. Til det kom at tjærebrenningen fikk tyrivirket gratis. Det eneste vederlag han ga, var kullene som var igjen og som ble brukt som smedkull. Til tross for en liten daglønn, ble tjærebrenning betraktet som en sikker og god levevei.
Når ovnen var gjennomvarm, begynte det å frese damp ut gjennom avtappingsrøret (tuta). Ville man nå ta tjæreolje, som bruktes som et uunnværlig medikament, ble bare en pinne satt inn i tuta og langs denne avsatte dampen tjæreolje som fra enden av pinnen dryppet ned i et kar.
Brenningen pleide å vare 25-30 timer. Brenneren måtte være til stede både natt og dag, men han kunne dorme litt på benken inne i tjærehuset om ikke noe uforutsatt inntraff. For å nytte tiden kunne han passe bekgrytene om dagen. Bekrytene var gjerne så store at det kunne kokes 10 – 12 bismerpund om gangen. Et bismerpund var 5,9 kilo.
Vanskelig bek-koking
Å koke bek var ansett for å være et vanskelig arbeid som krevde stor årvåkenhet. Gryten måtte ikke <<bause>> - koke over. Det måtte heller ikke komme varme av noe slag over gryten. Da tok det med et blaff fyr i den lett antendelige gassen. Tok det først fyr i bekgryten var det uråd å slukke.
Når tjæren hadde kokt en stund ble det helt en liten prøve i snø eller vann. Stivnet det og ble sprøtt, var det passende som skipsbek. Skomakerbek trengte lengre tid. Det var ferdig når det kunne tygges uten å klebe ved tennene. Skomakerbek ble helt på neverkrukker og solgt for fire-fem skilling per mark (250 gram). Det syntes man var god fortjeneste, men det ble ikke omsatt mye skomakerbek. Det var skipsbek som var den store salgsvare. Skipsbek ble vanligvis betalt med en mark per bismerpund (5.9 kilo) Etter dagens pengeverdig var det vel 30 kroner. Om en ovn ble brendt 20 ganger i året, ble produksjonen 600 bismerpund. Det kunne gi en fortjeneste på 480 kroner, skriver Tveiten i 1914. Etter dagens pengeverdi er det ca 28540 kroner.
Om vinteren stevnet det ene beklass etter det andre når isen var farbar, innover til Lier og derfra videre nedover til kystbyene Drammen, Holmestrand, Tønsberg og til dels Sandefjord.
Tveiten forteller at tjærebrenningen var en ganske betydelig næringsgren og brakte mange penger inn i bygda. Det forteller den mangfoldighet av tjæreovner som var i virksomhet. <<Det var ovner på Skarvhellen, Fægri-Engen, nordre Opsahl, Heieren, Opsahlbraaten, Øvre Braaten, Kauserud, Pjaakerud, Pjaaka, Vælertangen, Grytingsvolden, Skaug, Lutevolden, Lenasnarbraaten, Aasterud, Berggaarden, Karlsrud og Kolkin men paa Gaarud var det to og paa Skamarken tre ovner.>>
Vitalt for skipsverftene
De danske – norske kongene var meget interessert i norsk tjærebrenning, og den aktive kong Christian IV skrev eksempelvis i 1622 til et av de norske len at <<da bede vi dig og vilde, at du til steder bønderne sammested tjære at brænde og derved deres næring og fordel at søge>>. Tjære og bek var meget viktig for skipsbyggingen. Tjære ble brukt til å impregnere treverk. Bek ble brukt til å tette skipsdekkene. Først ble det drevet eller slått drev av fiber ned mellom plankene, og deretter ble det helt flytende bek over. Tilsvarende ble det smurt varm bek på skipssidene. Bek var en viktig eksportvare for Sverige og Norge.
(Kilde Nakkerud og Tyristrand historielag, gamle minner.)
DETTE ER LUKE 7 I RINGERIKSJUL 2019
Om cachen:
For å ta seg hit, ta av RV 35 ved Nakkerud «sentrum» og følg FV 142 (solumveien) 900 meter vestover mot Vesetrud. Ta av inn på Svenskerudveien, og følg denne nordover i 1,3 km til parkering, eget waypoint. Du står nå ved Tjærehuset, og ser bygdetunet. Vis hensyn av privat grunn. Det er også en infotavle på tunet med gjestebok som grunneier oppfordrer til å skrive seg inn i. Selve cachen inneholder skrivesaker og logg.