Skip to Content

View Geocache Log

Found it AnnChristin86 found Villingstadåsen. S-E#53

Tuesday, 16 April 2013Buskerud, Norway

Vel fremme i en lysning fattet vi mot igjen og startet på oppoverbakken. Mest trolig en sti, men nå lignet det nå mer på en bekk, med snø! Hvilket betydde enda våtere sko, og enda våtere hunder! Midt i ble det pause for drikking, litt spising og for å vurdere å avbryte hele greia før noen av oss bestemte å legge seg ned for å dø! Tro meg, det fristet etter å ha vasset i en meter snø i 20-30 minutter!
Men jeg skulle ha elgen min og fortsatte! Og opp gikk det, og mer vann kom det ned!

Midt oppi gokk (trossalt der vi var) bestemte vi oss for å skjene rett ut i siden og opp til noen store kampesteiner. HER skulle vi stoppe og spise. Grillpølser ventet oss i sekken, kakao sto også på menyen! Men nei da, trærne ville ikke ha oss der og drysset alle sine store vanndråper ned på oss! Så da måtte vi flytte oss litt til. Litt lengre bort ble det, og det viste seg og være det høyeste punktet gitt! Hunder ble bindt fast igjen, grillen ble plassert trygt og godt. Og opptenningen startet.

Den gleden, når du er kald, våt, frossen og litt irritert på alt går bort når man tenner opp grillen og ser papiret sakte men sikkert brenne seg opp og fyre opp grillen. Man tenker på de varme pølsene, den gode maten, det å bare kunne varme seg på grillen, og kanskje stikke beina over for å få tilbake følelsen i de. Den store gleden blir overraskende fort borte når huskydyret vil bort til eiern, båndet er ikke langt nok og bikkja deiser rett ned i grillen og raser sammen hele greia. Skuffelsen derimot, når man ser hele greia gå fra varme og fyr, til ingenting kan ikke beskrives. Med fyrstikker i sekken fatet jeg mot igjen, forbannet bikkja og startet på nytt. En fyrstikk for å få fyr på papiret, men det hjalp ikke. En til ble brukt, og enda en, og enda en, og vips så var hele esken tom. Og ikke noe fyr i grillen! Den følelsen altså! Nesten så man vil grine.

Men men, man får prøve det beste. Termos ble hentet frem og kakao ble laget. Mmmm, varm og god kakao, det hjelper jo. Jo da, det gjør det, men ikke når den allerede er blitt lunka. Så mye for å bruke 4 timer fra man forlater hjemmet til man kommer frem.

Med skuffelse på skuffelse ga jeg litt pokker i alt, ba de bli og gikk for å hente cache. Hadde jeg utsatt meg for dette dritet skulle jeg ha med den elgen hjem altså! Og der gikk det heldigvis bedre. Boksen ble funnet kjapt og gleden var stor når den var full av godteri. Vel ikke full, det var ærlig talt ikke så mye igjen. Vi tok oss noen biter, og noen til, og enda noen, og vips så var de borte (sorry). Vi unnskyldte oss med at disse fortjente vi nå altså, der vi satt, forfrosne og våte, i regnet og snøen!

Hundene skjønte lite, og godt var det! Boksen ble plassert tilbake før vi pakket sammen og starten den forferdelige turen nedover! Ja, vi var der altså! Etter litt stavring og gåing (1 meter snø er ikke gøy!) måtte jeg manne meg opp og ta begge kreka (de er der ja) på turen ned så de ikke dro vennina mi over ende. Begge skulle jo gå først, det går ikke i 1 meter snø hvor man vasser. På vei ned på vår fine sti eller elv om man vil kalle det det oppdaget vi at vannet hadde steget. Men nå var vi på punktet hvor vi ikke brøy oss lengre og bare kavet fram, men vann i støvler og langt oppover på leggene! Utrolig nok gikk det mye kjappere tilbake, hvertfall når man bare kavet utti myrer, vanndamer og dype snøfonner. Vi ville hjem, helst for en time siden!

Etter å ha brukt halvparten av turen hjem på å tenke NÅ er vi framme kom vi endelig fram til huset i skogen. Og da viste vi veien var kort! Vel tilbake i bilen satte vi oss ned. Oss to ikke helt friske personer. Ei med dårlig rygg, og ei med dårlig hofte. Men vi overlevde (det føltes slik ut altså). Og i bunn og grunn var det verdt det, selv om det aldri skjer igjen! Men du vet du har lagt en innsats i det, når man ikke greier å gå resten av kvelden og man vurderer å bruke kryker for å humpe seg rundt! Endelig, endelig er elgen hos meg og ikke i skogen. Og det var hele planen!

infoThis is the original cache type consisting, at a bare minimum, a container and a log book. Normally you'll find a tupperware container, ammo box, or bucket filled with goodies, or smaller container ("micro cache") too small to contain items except for a log book. The coordinates listed on the traditional cache page is the exact location for the cache.
Visit Another Listing:

Advertising with Us

Return to the Top of the Page