Rønningen

På Rønningen finnes det fortsatt bosetting og et mindre husdyrhold. Plassen ble ryddet i 1784 og er nå utskilt som egen eiendom. Det er den siste plassen som Stasjonsstien passerer før den går over til privateid skog som eies av bønder på Tangen.

På Rønningen er det fortsatt fastboende.

Omtrent i 1870 bodde en ung gutt fra Christiania på Tangen hos sin mors familie mens faren gikk arbeidsløs i Kristiania. Han har skrevet ned noen barndomsminner fra Rønningen som seinere er blitt digitalisert. De forteller at det kan finnes mange lykkelige minner fra denne tida også:
”En dag kom en kone fra Præstmarken innom for å hilse på mor og de var gamle kjendte, da de hadde gått for præsten sammen, da det den gang ingen kirke var ved Tangen, og de måtte gå til Stange kirke med alle kirkelige forretninger: bryllupper, barnedåp, begravelser og konfirmasjoner. ” Je har hørt giti at du var kømmin hem en tur, da ma, å så syntes je de skulde vara morosamt å helse på dei,” sa Mathea, så hedte konen. ”Det er mange år sia vi såg hinain nå.”(…)

”Je syns dissa bona dine ser skrøpelig ut je, dom må ha fått alfor lite mjølk, du får senne dom opp åt øss, for i Rønninga har vi da bra med mjølk nå. Je skal noa andre æren nå, så je kain itte ta døm me detsomma, men je skal senne ner en ta jintene mine i morra hel i overimorra, så kain du senne me henner denna vesle guten din, det blir en gjill lekekamerst for jinten min.” Så blei det bestemt at jeg skulde være førstemann opp i Præstmarken, og dagen efter kom Stina ned for å hente mig.

Vi gik over Viksgården opp gjennem skogen til en plass som hedte Bækka og så videre opp gjennem myrer og kratskog og så kom vi over en mo, hvor det var fuldt av jordbær, der blev vi sittende en stund og spiste bær av hjertens lyst, for så mye bær hadde jeg aldrig sett før.

Og så kom vi da endelig frem til Rønninga, hvor jeg fik en hjertelig mottagelse og hvor jeg senere i livet hadde så megen morro og hygge hos de gjestfrie mennesker, at jeg betraktet Rønninga som mit annet hjem. Først og fremst skulde jeg jo ha mat, og det blei traktert med nystekte vafler med rømme på og en stor kop te som det var mye sukker og en træpinde i. Det var et stykke hel kanel og nu kjendte jeg smaken i teen; slikt hadde jeg aldrig fått før og det smakte ganske bra syntes jeg.

Efter å ha spist mig riktig god og mætt skulde vi da ut å leke og Dina, den ældste av pikene, spurte om jeg kunne ”Bola Butt”? ( tykk l) Nei det vidste jeg ikke hvad var. ”Jo nå ska du høre; du ska stå med hænnene føre augom inn tel veggen å seia: Bola, bola, butt, like lang like stutt Inga framma, inga bak Inga på noen ta siom. Detta ska du seie 10 gonger, så kan du spørja høit: ”Er butten mætt nå?” Svarar vi itte, så kan du komma å finne vors opp, men svarar vi nei, så skal du si oppat 5 gonger tel, å så kain du komma. Den du først får se ta vors, flyer du bort i mål, slår på veggen å sier: ”Brænt Dina, brænt Stina hell brænt Maren.” ”Aa det er det vi kaller Tvi-brendt” sa jeg, jo det kjenner jeg nok.” (…)

Nu fandt vi på å gå ned til sommerfjøset, hvor det var en nokså bratt bakke nedover mot myren, der kunde vi legge oss øverst i bakken og la oss rulle nedover. Somme tider la vi oss to og to tett omslynget og lot oss rulle nedover; det kaldtes ” aa rulle kjærringtull” og det var svært morrosomt. Vi blei sommetider litt svimle av farten og kunde ikke holde på lenge om gangen, så satte vi oss til hvile på bakken og gav hverandre spurninger og gåder. Stina var flink til det, hun kunde alle disse gamle gåder: ”Hva er det som går og går og aldrig kommer til døra?" (klokka) ”Rundt som et egg og langt som en kirkevegg” ( garnnøste) og mange flere.

Jeg måtte jo også prøve med en gåde og sa: ”Mitt første er et vemmelig dyr, mitt andet er sjelve-fan. Det hele er en koselig fyr, studenten vil gjerne ha’n” (so-faen). Den passet nok ikke på Hedemarken hvor de kaldte hungrisen purke, og sofaen er et lite kjendt møbel blant husmenn og småbrukere.

Så skulde vi inn til middag; det var salt kjøtt og flesk og ertesuppe, men ertene var mørke, næsten sorte og kaldes gråerter deroppe. Riktig gode var de, og jeg spiste mig god og mett. Om aftenen efter at Mathea hadde vært i fjøset og melket kuene fik jeg en stor kop varm nysilet melk, en silsup, kaldte de det og den smakte godt. Da jeg hadde vært der en uke, syntes jeg, at jeg måtte hjem til mor og lille søster, og Stina fulgte mig ned til Vik, derfra hadde jeg kort og kjent vei hjem.

Det var naturligvis stor stas og glede over gjensynet og de syntes at jeg allerede var kommet mig og blit tykkere, i allefald hadde jeg friske roser i kinnene.

Kilde: Haakon Alexander Jørgensen: Barne- og Ungdomsminner fra Christiania og Hedemarken i 1860-80-årene.

Stasjonsstien

”Stasjonsstien” er ryddet og merket av Hamar og Hedmarken turistforening, som er et lokallag av DNT (Den norske turistforening). Stien går fra Stange stasjon til Tangen stasjon og er på ca. 16 km. Den går gjennom utmarka midt imellom og parallelt med E6 og jernbanen. På vegen passerer man mange gamle kulturminner og nedlagte husmannsplasser. Hele turen tar minst 4-6 timer med vanlig turtempo. Toget stopper både på Stange og Tangen stasjon, og det går vanligvis en gang i timen. Det er enkelt å parkere på en av stasjonene og så ta toget til den andre stasjonen og gå tilbake. Det finnes et kart i pdf-format som du kan skrive ut og ta med på turen (to A4-ark). God tur!

Det er lagt ut 15 geocacher langs Stasjonsstien:
Stasjonsstien #1 - Vålemyra
Stasjonsstien #2 - Kjernlibakken
Stasjonsstien #3 - Våle og Vålødegården
Stasjonsstien #4 - Henrikstua
Stasjonsstien #5 - Terminalvegen
Stasjonsstien #6 - Seterstien
Stasjonsstien #7 - Rønekoia
Stasjonsstien #8 - Halvorstuberget
Stasjonsstien #9 - Stensåsen
Stasjonsstien #10 - Haugen
Stasjonsstien #11 - Fallet
Stasjonsstien #12 - Rønningen
Stasjonsstien #13 - Gjellberget øst
Stasjonsstien #14 - Viksdammen
Stasjonsstien #15 - 10års-jubileum

Station to station

This cache is a part of a trail that interlink Stange and Tangen train station. The trail is approx. 16 kilometers, and will lead you through the surprisingly quiet forest between the very busy E6-highway and the train line between Oslo and Lillehammer. You will pass a lot of old cultural sights and abandoned farms.
The train stops at both stations, usually once every hour. We suggest that you park your car at one of the stations and take the train back the other way when you’re done. You should estimate at least 4-6 hours if you want to walk the whole trail. This downoadable map shows the trail and the most important sights. Print it out and bring it along. Have a nice trip!