"Alexander L. Kielland" i forbindelse med snuoperasjon
Lars A. Takla var var chief engineer da "Kielland"-ulykken skjedde. En av oppgavene var å delta i en underkomité for beredskap i en forening som var en slags forgjenger til OLF, forteller han. - Vi delte inn Nordsjøen i sektorer, det var en såkalt sektorklubb, hvor vi samarbeidet på tvers av landegrensene. Der hvor Ekofisk lå, var grønn sektor. Den grønne sektor hadde også ansvar for Danmark, og eventuelt beredskapsutstyr som er tilgjengelig i Danmark, Tyskland, og sørlige Storbritannia og på norsk side. Jeg hadde med meg en ung ingeniør som het Arne Holhjem, som er sjef for Ekofisk i dag (2002). Det var vel den første jobben han hadde i Phillips. Han kom rett fra høyskolen og jobbet med meg for å lage denne sektorklubbplanen. Vi utarbeidet en oversikt over alle plattformer og alle beredskapsfartøyer slik at vi kunne ha det tilgjengelig. I og med at jeg var koordinator for grønn sektor, så var jeg sterkt involvert i "Kielland"-ulykken, med mobilisering av utstyr og hjelp og så videre.
”Alexander L. Kielland” var jo et flytende hotell som var en ombygd borerigg. Det var jo et veldig behov for folk der ute mens vi holdt på med alle disse samtidige utbyggingene. Vi hadde jo opp til 4000-5000 mennesker som bare var på rørledningsbargene, så det var enormt med folk der ute. Vi hadde også fått satt en ny boligmodul på ”Henrik Ibsen”, som var et søsterskip til ”Aleksander L. Kielland”. Begge riggene var jo bygd for borevirksomhet, men akkurat på den tiden der, var ikke behovet for leteboring så stort, mens det var et veldig behov for boliger. Dermed fikk disse riggene satt på boligpakker og ble brukt som boligkvarter i stedet for borerigg. ”Aleksander L. Kielland” lå ute, mens ”Henrik Ibsen” ble sendt opp til Stord og satt på et moderne spesialbygde hotell. Det var det første av den typen i Nordsjøen, og for så vidt, det første i hele verden. Det lå da og ble demonstrert inne ved havnen i Risavika. Vi hadde gitt adgang til at folk kunne ta familien med seg og komme ut og se på dette boligkvarteret. Jeg var der ute med de to guttene våre og kona, og etter omvisning ble det servert middag til alle som var på besøk. Vi satt sammen med en som heter Svein-Erik Bjørkelund. Han var informasjonssjef i Phillips, og hadde ansvaret for all mediakontakt. Jeg kjente ham etter et par felles turer til Teesside. Mens vi satt der og spiste, ble han oppkalt over høytaleren; han skulle melde seg på radiorommet. Han for ut, og da han kom tilbake og sa ”Jeg tror vi må reise i land med én gang. Det har skjedd noe alvorlig.” Jeg spurte hva det var, og han sa, ”Jeg er ikke sikker, men jeg tror det er noe forferdelig.”
Vi tok med hele familien i en supplybåt som kjørte frem og tilbake mellom riggen og havna. Familien reiste hjem og jeg reiste opp på hovedkontoret, til beredskapsrommet, som allerede var i full sving. Da vi kom, var det vel gått et kvarter, tjue minutter, eller der omkring. På en notistavle hvor meldinger ble skrevet så snart de kom inn, så jeg at det sto ”Alexander Kielland tilted over, 18.30”. Jeg visste at det var dårlig vær der ute, så jeg tenkte ”Herregud, dette her er det ingen som kan overleve”. Så jeg var her i omkring to døgn før jeg tok en pause og reiste hjem. Det er klart at når du har vært med på noe slikt, blir du preget av det. Du blir bevisst på at slike ting må unngås for enhver pris.