Malangseidet

Den 5. oktober 1938 skjedde en ufattelig tragedie utenfor Malangseidet i Balsfjorden. Fire småbåter lå og ventet med melk og passasjerer til melkebåten "Slettind", da uværet slo til, og 12 personer druknet.

Følgende dikt er tatt fra avisa Tromsø, torsdag 28. januar 1999, og ble skrevet noen måneder etter tragedien, av ei 10 år gammel jente som mistet begge foreldrene sine i ulykken. Hun var nærmeste nabo til en familie som mistet far og to barn - yngste gutten mistet 3 av sine kjære på sin 6-års dag.

Jeg minnes en stormnatt så sorgfull og tung,
et budskap gikk på bygden,
at gammel og ung
var omkommet utenfor Malangseidets brott og sjø,
der måtte de kjempe, og der måtte de dø.

Det hendte seg slik, at tre båter ilag,
med 14 mennesker ombord foruten annet slag
skulle legge til "Slettind"s side inn,
men stormen den kom, og vinden ulte sint.

En brottsjø kom, og en båt hvelvet rundt,
og der lå de i bølgene og stridde så tungt.
De klamret seg til den annen båt,
og der lå de og jamret, frøs og gråt.

Den annen og tredje båt hvelvet også rundt.
Og der lå de alle i bølgene og kjempet så tungt.
De kjempet for livet i brenningens brus,
mens ropene om hjelp kom bort i vindens sus.

Lenge de stred med dødens nød.
Tolv mennesker fikk en kald og grusom død.
Bare to mennesker ble dog spart,
men så hadde de også kjempet hardt.

Til land der drev 12 forslåtte lik.
Folk førte dem i hus med gråt og skrik.
Ingen kan tenke seg den sorg og den nød,
som rammet den lille bygda da de iland fløt.

Redningsforsøk ble gjort, men alt for sent.
De skulle ei leve, som var av Gud ment.
Tilbake der sto en sørgende flokk.
Var det annet å vente, at de mistet mot.

På kirkegården en rad av kister sto,
som skulle ta farvel med denne jord.
Smykket var hver kiste med kranser og bånd,
og sørgeskaren stemte i med den herligste sang.

Nå er de gjemt i jordens sorte grav,
men ei er de glemt av søsken, foreldre og barn.
Aldri så skal de få se dem igjen,
før de en gang samles i himmelens hjem.

      Olaug Meyer Olsen

Denne cachen ligger ved minnesteinen for de omkomne, noen hundre meter fra sjøen.

Det ligger loggbok, blyant og noen småting oppi.

I remember a stormy night burdened with sorrow,
a message crossed the county,
that old and young
diseased in the sea outside Malangseidet,
there they fought, and there they had to die.

Destiny would it, that three boats together,
with 14 people aboard as well as other kinds
were to lie side by side with the vessel "Slettind",
but the storm came, and the wind howled with anger.

A wave crest arrived, a boat turned upside down,
and there they were in the waves fighting heavily.
They clammered to another boat,
and there they lay in despair, freezing and crying.

The second and the third boat also turned upside down.
And there they all lay in the waves fighting heavily.
They fought for their lives in the fierce waves,
while their cries for help disappeared in the sound of the wind.

For a long time they struggled with death.
Twelve people were given a cold and gruesome death.
Only two people were saved,
but they had fought hard.

Ashore 12 battered bodies drifted.
People brought them inside crying and screaming.
Nobody can imagine the sorrow and pain,
that hit the small community when they were washed ashore.

Rescueing was done, but too late.
They were not to live, as God had intended it.
Left behind was a crowd with sorrow.
Could you expect anything else, than loosing their spirit.

On the church yard a row of coffins were placed,
they were to say goodbye to this earth
Each coffin was covered with flowers,
and the procession sang wonderful songs.

Now they are hidden in the earths dark grave,
but not forgotten by brothers, sisters, parents and children.
They are never to see them again,
until they once are gathered in the home of heaven.

      Olaug Meyer Olsen

The cache lies next to the memorial stone for the diseased, some 100 yards from the sea.

The cache contains a log book, a pencil as well as a few small things.