Merra-Mari levde på midten av 1800-tallet. Hvor gammel hun ble,
finnes det ingen beretning om. Heller ikke hva hennes egentlige
navn var. Hun kom fra Torpa, hvor hun holdt til i ei liten stue om
vinteren. Sommer som høst tilbrakte hun i fjellet, hvor hun hadde
en raffinert, men lite tiltalende måte å tjene til livet opphold
på.
Det heter at hun var så liten av vekst at hun lett kunne
forveksles med ei tue, hvis en så henne på avstand. Det skyldtes at
hun vandret rundt kledd i en mengde skjørt og filler, så hun virket
like bred som hun var høy.
Hele sommeren og høsten, like til senhøstes vandret hun rundt i
fjellet, bærende på et hestebissel og et fiskesprøtt. Hun ble aldri
observert uten disse gjenstandene. Fiskesprøttet benyttet hun ofte
da hun vandret langs bekker og vann. Fisk utgjorde hovednæringen
hennes under denne årstiden.
Denne damen hadde en innbringende forretning, og det var denne
næringen som gav henne det velklingende navnet Merra-Mari.
Tilnavnet sitt bar hun med rette. Virksomheten hennes hadde
sammenheng med bisselet hun bestandig bar på. Hun pleide nemlig å
stjele hester. I den tiden hun levde ble fjellet benyttet som
hamnegang for store hesteflokker. Når anledningen bød seg, fanget
Merra-Mari hestene og gjemte dem på egnede skjulesteder. Hun kunne
ri som den beste rytter, og et spesielt hestetekke må hun ha hatt.
Hun hadde ingen problemer med å lede hestene dit hun ville. Så
krevde hun en klekkelig finnerlønn da hun "helt tilfeldig" fant
igjen hestene. Ofte gjemte hun dem i Synnfjellet, for der var det
rikelig med fine gressletter og egnede skjulesteder. Da lot hun
hestene gå der til det led utpå høsten. Fram til da hadde de blitt
riktig feite og glinsende. Noe som forsvarte at finnerlønnen kunne
økes ytterligere. Da kontaktet hun de egentlig eierne og meddelte
den gledelige nyheten. Hestene deres var gjenfunnet oppe i fjellet,
da hun tilfeldigvis hadde dumpet opp i følget på en av sine mange
turer. Det er rimelig å anta at jo lenger ut på høsten hun drøyde
det, jo høyere ble dusøren.
Om eierne mistenkte hvordan det hele forholdt seg, er uvisst,
men de hadde vel ingen annen mulighet enn å gjøre gode miner til
slett spill og betale damen det hun forlangte. Det var viden kjent
at hun bedrev denne virksomheten, men ingen klarte noen gang å
avsløre hva hun holdt på med.
Merra-Mari ranglet mye mellom de ulike setrene, hvor hun stakk
innom og fikk mat. Hun overnatter derimot aldri på setrene. Nettene
tilbragte hun i utløer og fiskeboder, og iblant under åpen himmel.
Hun døde som hun hadde levd. Rundt 1860 ble hun funnet død under
Snuen, i nærheten av Oppsjøen.
Cachen er plassert like ved Rokvamsætra, som ligger i området
der Merra-Mari holdt til.
Drøyt 2 km å gå langs vei fra parkeringsplss. Det du ser etter
er et av forsvarets grønne kokekar.