Kragerø Kirke Traditional Cache

Den opprinnelige tanke og plan var å bygge den nye kirken der hvor den gamle lå. Da måtte Kirkehaugen som den gangen var en del av kirkegården, skytes bort. Ingeniør P. Krag fikk i oppdrag av bystyret å beregne hva dette ville koste. Men etter å ha sett på haugen mente han at det beste ville være å la fjellknausen ligge i fred og isteden kjøpe de små arbeiderboligene som lå på fjellet utenfor kirkegården, der den nåværende kirke står.

Til å begynne med var det ingen som ville høre på ham. I et bystyremøte i 1668 ble det besluttet å bevilge inntil 1250 spesidaler for å sprenge vekk kirkehaugen til tomt for en kirke.

Men bystyrets vedtak ble aldri satt i verk. Krags forslag om å legge kirken ute på pynten, vant etter hvert større tilslutning, og i et møte senere samme sommer fikk ordfører Halvor Bentsen bystyret med på at det skulle undersøkes om man kunne plassere kirken på Simon Wiborgs tomt øst for den gamle kirkegården. Arkitekt Georg Bull fra Christiania ble bedt om å komme til Kragerø for å se på saken, og bystyret hadde befaring sammen med Bull og Krag.

Den 26. desember 1868 vedtok bystyret at kirken skulle plasseres lenger mot øst ute på fjellpynten. Der ville den få en vakker og dominerende beliggenhet. Arkitekt Bull fikk i oppdrag å utarbeide tegningene til den nye kirken, og entreprisen ble overdradd murmester Borge og byggmester Neumann.

Grunnsteinsnedleggelse - kirken reises

Tomten som var kjøpt for 2540 spesidaler måtte planeres, og det viste seg at dette ble dyrere enn planlagt. Det måtte sprenges ut stein øverst i Biørnsborgbakken, og steinen måtte kjøres ned til byggeplassen. Veien var så dårlig at ingen av byens kjørere ville utføre arbeidet. Peter Krag som fikk da tak i folk og hester oppe fra Telemark, og disse utførte nedkjøringen som derved ble dyrere enn først beregnet.

I en stor steinblokk ble det innhogget et firkantet hull. Den skulle være grunnsteinen for Kragerø kirke. Kobbersmed Johannessen laget den reglementerte blyeske, og den 9. juni 1869 ble så grunnsteinen nedlagt. Sogneprest Schielderup talte om menigheten som levende stener bygget på den rette grunnvoll med Jesus Kristus som hovedhjørnestein. I løpet av vel et år var kirken bygget ferdig og hadde da koset 23000 spesidaler eller 92000 kroner.  

En stor del av inventar og utstyr i Christi kirkes ble overført til den nye kirken. Barokkorgelet fra 1707, lysekronene som ble skjenket kirken av Poul Jochumsen Timm, en rik hollender som slo seg ned i Kragerø. Døpefonten i koret fra 1737 gitt av Niels Poulsen, og det store dåpsfatet av sølv. Bronsestakene på alteret er også fra den gamle kirken, og Christian IV.`s Bibel fra 1633. Også kirkeklokken, kalk, disk, den forgylte vinkannen og sølvesken med oblatene.

På alteret sto et stort kors i stedet for altertavle. Korset er nå plassert i en nisje i kirkens sideskip mot koret.

Men menigheten ville gjerne anskaffe en altertavle til pryd i kirken. Våren 1877 besluttet derfor en del av byens damer å holde en basar til inntekt for ny altertavle. Det kom inn så mye penger at man kunne innby kunstnere til konkurranse om det beste utkastet.

Resultatet ble en kopi av Guido Reni, Kristus på korset, utført av kunstmaler Chr. Bruun. Altertavlen med ramme og oppstilling kostet ca. 4000 kroner.

Da den var satt opp, viste det seg at lyset fra de tre vinduene bak alteret skapte ugunstige lysforhold slik at ikke bildet kom til sin rett.Det ble hengt et hvitmalt forheng foran vinduet. Men da dette heller ikke var vellykket, ble det bestemt å mure igjen disse vinduene.

Kirken og galleriene

Den nye kirken hadde "800 sitteplasser" og var en av de største kirker i bispedømmet. Kirkesøkningen, særlig om vinteren da mange sjømenn var hjemme, var meget stor, og det var da ikke sitteplasser til alle. Det kom så på tale å bygge gallerier.Det ble stor strid om dette, og det er på det rene at kirkens arkitekt, Georg Bull, også var imot en slik løsning. Han fikk imidlertid i oppdrag å tegne galleriene, og den 23. april 1877 vedtok bystyret å oppføre gallerier i Kragerø kirke i samsvar med Bulls tegninger. Til dette ble det bevilget 7000 kroner, og snekkermester C. Clausen som hadde det billigste anbudet, fikk oppdraget.

Kirken fikk slik 300 nye sitteplasser og man regnet med at ca. 1800 mennesker nå kunne komme innenfor kirkens murer! - Med dette fikk kirken et interiør som var typisk for tidens stil og smak. Galleriene som riktignok løste datidens plassproblemer, reduserte dessverre også vindusbelysningen betydelig. 117 år har likevel gjort og menigheten i høy grad er blitt fortrolig med de store galleriene.

Mange ble svært overrasket da menighetsrådet i 1994 tok opp spørsmålet om å fjerne galleriene igjen. Dette var i forbindelse med oppussingen av kirken til dens 125-års jubileum. Det ble oppnevnt en restaureringskomité bestående av Atle Olav Ljåstad (leder) prost Leif Westermoen, kirkeverge Arild Winsnes, Rose Jørstad, arkitekt Morten Lunøe, samt res.kap. Jan Oskar Utnem. Fra teknisk etat Kjell Bråtelund, og som konsulent konservator Bjørn Sandberg.

Arkitektens forslag om bl.a. fjerning av galleriene, en rullestolrampe ved koret, en omplassering av en del benker samt en reduksjon av antall sitteplasser ble vedtatt av menighetsrådet og andre relevante instanser. Riksantikvaren kunne ikke anbefale forslaget, men det ble likevel til slutt godkjent av Stiftdireksjonen.

Det kom i første rekke bare inn ett anbud som lød på 2,7 millioner kroner. Da det bare var avsatt 750 000 kroner til formålet, måtte planen revurderes. Resultatet ble at kirken ikke kunne restaureres til kirkejubileet i september 1995. Men gjennomføringen skjedde i 1996 

Da Kragerø kirke ble tatt i bruk i 1870, var det gamle orgelet fra Christi kirke blitt overført til den nye kirken. Men orgelet var gammelt, fra 1707, og hadde sett sine beste dager. I 1880-åra ble det derfor satt fram tanken om å få et nytt orgel i kirken. Grosserer Chr. Rømer hadde gitt en testamentarisk gave, og i 1889 ble det nåværende orgelet innkjøpt for 7000 kroner.

Hollenbach-orgelet ble innviet 9. mai 1889 med en konsert av Christian Cappelen. Han var på den tid Norges fremste kirkemusiker og kantor, samt organist i Vår Frelsers kirke i Christiania. Cappelen kunne med mange superlativer gi orgelet sin aller beste uttalelse og anbefaling. Det var absolutt et Hollenbach-orgel av beste kvalitet som kirken hadde fått installert i 1889.

Det må imidlertid ha skjedd noe med det nye orgelet i de neste 25-30 årene.- I 1917 ga skipsrederne Sandaas og Salvesen 10.000 kroner som dannet opptakten til et orgelfond, og omkring 1920 skrev organist John Thorkildsen at det måtte gjøres noe med orgelet. Men organistene lærte etter hvert å skjule instrumentets svake sider for menigheten. Dette gjelder ikke minst organist Bjørn Somdalen som på mange måter forsøkte å hindre et sammenbrudd av orgelet. Det var særlig ustabil fuktighet og store temperatursvingninger i kirkerommet som skapte problemene. I et brev til menighetsrådet på 1950-tallet ber organist Nic. Gustavson om at det nå må settes fart i arbeidet med å skaffe penger til et nytt kirkeorgel. I 1956 ga grosserer Thorv. Johnsen jr. 10.000 kroner.

Menighetsrådet oppnevnte så i 1958 et aksjonsutvalg for nytt kirkeorgel med G. Aakhus som formann, og det ble satt igang en stor innsamling gjennom byens aviser og banker. Bystyret bevilget 16.000 kroner. - Orgelbygger Jørgensen i Oslo ble kontaktet, og han foreslo nytt spillebord med elektroniske overføringer. Et anbud fra ham på 67.000 ble antatt. Det endelige beløpet kom på 86.070 kroner.

Innvielse nummer to av det "nye" orgelet ble foretatt den 23. september 1962, og bladet Vestmar skriver blant annet i sitt referat::

Det var mange mennesker samlet til kirkekonserten i Kragerø i går kveld for å markere innvielsen av det nye orgelet. Og det ble en fin høytidsstund, der den unge organist Bjørn Fougner Boysen, spilte en rekke komposisjoner av Bach, Mendelssohn, Bartholdy og Boellmann.

Sokneprest Glette sa at dette var en stor dag for Kragerø menighet. Man har fått et nesten nytt orgel, og denne dag har man stundet til lenge. Klokker Sagatun redgjorde for orgelsaken og takket ellers kommunen for den interesse den hadde vist saken. Til slutt ga han utrykk for håpet om at orgelet måtte fremme menighetslivet og klinge høyt og klart til Guds ære. For det var det som var hensikten.

Det viste seg så etter noen år at løsningen med elektronisk spillebord og et påbygget ryggpositiv, ikke var holdbat i det lange løp. Det måtte stadig foretas reparasjoner.

I 1986 fikk menighetsrådet på anmodning et tilbud fra Venheims orgelbyggeri om ombygging av orgelet tilbake til helmekanisk løsning for 376.200 kroner. Det var dessverre ikke økonomi til dette den gang, og organist Imi Bjørntvedt måtte fortsatt skjule instrumentets svakheter, noe hun hele tiden maktet på en fortreffelig måte. Men da hun sluttet som organist i 1991, var det vanskelig å få ansatt en ny og kvalifisert organist før orgelet ble totalt fornyet. Menighetsrådet oppnevnte derfor en orgelkomite under ledelse av menighetsrådets leder, Atle Olav Ljåstad. Rektor ved Norges musikkhøyskole, Bjørn Boysen ble orgelkomiteens konsulent.

Det var full enighet om at en elektronisk løsning ikke lenger var aktuell. Konsulenten utarbeidet en tilstandsrapport på det gamle Hollenbach-orglet, og slo fast at kvalitetene var gode, slik at orgelkomiteen besluttet å bygge orgelet tilbake igjen til helmekanisk løsning.

Komiteen arbeidet iherdig med økonomien, og det viste seg å være stor interesse for saken. Kragerø kommune avsatte 506.000 kroner, og takket være innsparte lønnsmidler i 15 måneder uten organist, klarte menighetsrådet sin andel på 200.000 kroner. Riksantikvaren bidro med 50.000 kroner, mens et lynlotteri ga 40.000 kroner i løpet av et par uker. Ellers var det mange andre givere. Blant de største kan nevnes J. Lauersøns Legat med 50.000, Larsens og Naurs legat, Kragerø sparebank og Den Norske Høyttalerfabrikk..Orgelet kunne da påkostes en ekstra stemme, ny vindlade og en ny belg. Orgelets totale kostnad kom derved opp i 856.000 kroner. Venheims orgelbyggeri i Porsgrunn fikk oppdraget.

Den tredje innvielsen av Hollenbach-orgelet fant sted ved en festgudstjeneste søndag den 17. april 1994 og ble etterfulgt av en hel orgelfestuke. Her fikk vår nye organist Robert Carding anledning til å boltre seg første gang i Kragerø. Den sakkyndige konsulenten Bjørn Boyesen, var meget godt fornøyd med den endelige løsningen. Han berømmet orgelbygger Venheim, og slo fast at Kragerø hadde fått et flott, nytt orgel for relativt beskjedne midler. Et mektig orgel med pent utført arbeid. Orglet har nå 23 stemmer. 10 stemmer i hovedverket, 8 i svellverk og 5 i pedalverk. Gamle og nye stemmer er mesterlig intonert av Venheim. Omfanget på spillebordet er også øket slik at større orgelverk kan spilles.

I forbindelse med orgelinnvielsen og orgelfestuken ble det også utgitt et festskrift til Kragerø kirke. Kragerø Blad hadde en helsides omtale av orgelinnvielsen og skrev bl.a. følgende:

Det var både høytid og fest i Kragerø kirke søndag da det ombygde orgelet endelig kunne tas i bruk igjen. I over ett år har kirken vært uten orgel og for menigheten var det stort å høre orgelets toner bruse gjennom kirkelokalet igjen, vakrere og kraftigere enn kanskje noen gang. I tillegg til at orgelet nå er nytt, trakterer Robert Carding instrumentet på en måte som få andre. Han får virkelig orgeltonene til å "leve".

Det var praktisk talt en fullsatt kirke som fikk være med på orgelinnvielsen søndag formiddag. Kragerø kantori åpnet høytidsfesten med "Lovsyng Gud i hans helligdom", før prost Leif Westermoen ga ordet til ordfører Magnar Kalseth. "Dette er en investering som vil komme alle i Kragerø til gode", sa Kalseth, og ønsket lykke til med "nytt" orgel. Atle Olav Ljåstad, ga blomster til ordfører og rettet takk til alle i orgelkomiteen, og ikke minst orgelbygger Nils Arne Venheim. For organisten selv, Robert Carding, var dette en stor dag, og han overrakte blomster til Ljåstad for alt arbeidet som han har lagt ned for orgelsaken i byen.

Tobias Gausdal avslutter kapitlet om kirkens orgel slik:

Vi har konstatert at det restaurerte orgelet allerede har hatt stor betydning i det kirkemusikalske arbeidet og i sang- og musikklivet forøvrig. En rekke konserter har hatt gledelig stor oppslutning, ikke minst på grunn av organistens dyktighet og entusiastiske innsats.

Det gamle Hollenbach-orgelet fra 1889 har nå vært innvidd tre ganger med stor festivitas og mange lovord. Vi håper derfor at alle gode ting er tre, og at vårt kjære kirkeorgel i lang tid framover vil stå i sentrum for menighetens sang- og musikkliv, til Guds ære!