Fangstgroper
Illustrasjon av fangstgrop med treverk eller
kassekonstruksjon. Kilde: www.historieboka.no
Fangstgroper var effektive feller beregnet på elg og rein.
Fangstgroper har vært i bruk gjennom et svært langt tidsrom.
Teknikken ble tatt i bruk alt i steinalderen og var i bruk helt
fram til 1800-tallet. I skogbeltet slik som her finnes fangstgroper
som har vært brukt til fangst av elg. Fangstgropene var ofte gravd
ned i bakken i områder med løsmasser av sand og grus.
Fangstgropene ser ut som dype groper i marka, ca 0,5 – 2 m
dype, med en jordvoll rundt. Nede i bunnen av gropa har det vært en
trekasse eller trebunn, som låste beina på dyret og hindret det i å
komme opp av gropa. Andre typer av groper var tørrmurt med stein
eller de var kun gravd ut i bakken, såkalt "bollegrav"
Når de var i bruk har gropene vært dypere enn slik vi ser det
her. Forråtnelse og mangel på vedlikehold har etter hvert ført til
at de har rast sammen. Fangstgropene kan forekomme enkeltvis, men
finnes ofte i lange rekker eller systemer. Avstanden mellom gropene
varierer, og i tett terreng og vegetasjon er det ofte ikke mulig å
se fra grop til grop. Rekker av groper er plassert slik at de
stenger av dalføret og den naturlige passasjen i landskapet. Mellom
gropene var det ledegjerder av tre eller torv, som tvang elgen til
å passere der gropa var.
Hullet i gropa var dekket med kvist, løv og torv eller annet
materiale, elgen tok fart for å komme over jordvollen og havnet i
gropa.
Rekonstruksjon fangstgrop: I forbindelse med kraftutbyggingen av
Dokka-elva ble det funnet en rekke fangstgroper under de
arkeologiske utgravningene. Ved Dokkfløymagasinet er en av disse
gropene rekonstruert.
Elgfangsten var en viktig næring i utmarka. Elgen ga kjøtt,
skinn og horn, som kunne være nyttig for familiene selv eller som
byttemidler. Å ha rådighet over et fangstanlegg har vært en stor
rikdom. De største anleggene har krevd mye vedlikehold, kanskje
står det en stor organisasjon av mennesker bak opprettholdelsen av
et slikt anlegg. Ifølge forsøk gjort i Sverige, tok det 19 dagsverk
fordelt på to personer å anlegge én fangstgrop og ti meter
ledegjerde.Trolig var vikingtid og tidlig middelalder en av de mest
intensive bruksperiodene for dyregraver og fangstanlegg. Skriftlige
kilder angir også at skinn og kjøtt fra elg var en viktig
eksportvare på 1400 og 1500-tallet.
Elgtrekk og elgens matrutiner har vært bestemmende for hvordan
slike system ble utformet. De store systemene, som kan strekke seg
over flere kilometer, er lagt i viktige trekkruter for viltet. De
kan effektivt sperre av hele trekkruten, f.eks. mellom to vannveier
eller andre naturlige hindringer. Stor sannsynlighet for å finne
fortidige fangstanlegg vil være i tilknytning til sikre dyretråkk
og ved plasser som begrenser viltets framkommelighet. Dette kan
f.eks. være i nærheten av vadesteder og på eid og landtunger der
dyrene har sine trekkveier. Disse går langs de samme ruter som i
tidligere tider (forutsatt at de ikke fysisk har blitt
hindret/endret). Fangstanleggene ligger på tvers av
trekkretningen.
Kilder:
http://www.oppland.no/Fag-og-tjenester/Kulturvern/Arkeologi/Arkeologi/Hvor-finner-vi-de-eldste-kulturminnene/
http://www.historieboka.no/Modules/historiebok_tidsepoke_tema_artikkel.aspx?ObjectType=Article&Article.ID=2333&Category.ID=1366