Jean-Jacques Rousseau
Han ble født 28. juni 1712 i Genece i Sveits. Han døde 1 juni 1778. Han var en filosof fra opplsyningstiden. Han flyktet tidlig hjemmefra og enærte seg en tid som gravør, musiker og komponist. Hos Madame de Warens fant han for en tid et frirom som han hensynsløst oppriktig beskriv i sinne Bekjennelser.
Verket hans anses for en litteraturens mest åpenhjertige selvbiografer. Han tilhørte den gruppen av filosofer hvis ideer inspirerte den franske revolusjon. I 1741 slo han seg ned i Paris omgikk blant annet Diderot og baron d'Holbacj. Han brakte nytt noteskriftsystem med seg, men det ble ikke utbredt.
Han fikk fem barn Thérèse Levasseur, men alle disse kom på barnehjem. Dette står i skjærende kontrast til hans kjærlighet til barn og pedagogiske filosofi (som uttrykt i verket Émile).Årsaken har muligvis vært at Rousseau ikke følte at han kunne gi sine barn en ordentlig oppvekst. Idehistorikeren Mihail Larsen karakteriserer Rousseau som en «gullgruve for en psykiater» og en selvglad psykopat, kleptoman, mytoman og hypokonder, som imidlertid samtidig var en meget hjertelig person. Men det kan saktens være at den pedagogikk Rousseau fremstiller ikke skal forstås som noe som kommer fra hjertet, men snarere en stiløvelse som ligger i forlengelsen av den klassiske humanismes hang til å skrive flott uten å interessere seg synderlig for innholdet.
Siden flyttet han til Luxembourg, der han skrev Om samfunnspakten (Du contrat social, 1762) med den kjente uttalelse: «Mennesket er født fritt, og det er overalt i lenker». Med dette mente han at man hadde innrettet politiske systemer som ikke tillot mennesket å leve fritt. Rousseau argumenterte for at mennesket hadde det best i sin naturtilstand, men at sivilisasjonen og samfunnet hadde ødelagt det. Hvis dette var sant - Rousseau påstod aldri at vi kunne vende tilbake til denne opprinnelige, rene naturtilstand - fantes det så en måte hvorved man kunne bevare menneskets naturlige frihet på i det moderne samfunn. Rousseau brukte en form for en sosial kontrakt som argument for å foreslå hvordan individer kunne underkaste sin vilje en felles vilje. I Hobbes' naturtilstand var menneskene krigerske og deres liv onde, brutale og korte. De manglet den sosiale kontrakt som kunne bringe dem ut av denne tilstand.
Rousseaus kontrakt virket annerledes, idet den tillot noen av de gode ting som var i naturen da mennesket var på sitt høyeste å vinne innpass i det moderne samfunn. Skjønt Rousseau ikke gikk inn for for noen tilbake til naturen-bevegelse, utforsket hans tanker verdien av et liv tett på naturen, og risikoen ved det siviliserte liv. Dette var idéer som skulle bli meget populære under den kommende romantiske periode.
Med oppdragelsesromanen Emile (1762), legger Rousseau grunnlaget for den moderne progressive pedagogikken. Verket er imidlertid mer enn en lærebok i barneoppdragelse – den er også en filosofisk undersøkelse av hvordan man ”blir det man er.” Det siviliserte mennesket er i følge Rousseau i skjebnens vold, mens den som realiserer sin sanne menneskelighet, vil kunne si som Cicero: "Occupavi te, Fortuna, atque cepi; omnesque aditus tuos interclusi, ut ad me aspirare non posses."
Etter den norske oversettelsen av Emile (2010):
"Jeg har overvunnet deg, skjebne, og lagt deg i lenker; alle dine veier har jeg sperret, slik at du ikke kan skade meg."
Det er i barnet vi finner menneskets sanne vesen, i følge Rousseau. Barnet er godt, og følgelig skal oppdragelsen ikke kue naturen, men være dens tjener. Barndommen skal heller ikke bare være et middel til voksenlivet, men et mål i seg selv. Barnet må få utvikle sine egne interesser (ut fra dets naturlige nysgjerrighet), dets egen "logikk" og erfare de naturlige grenser i livet.
Oppdragerens rolle er rent negativ: man skal verken rose eller skjenne på barnet, og fremfor alt ikke presse boklig lærdom på det, ettersom dette lærer barnet å leve i andres anseelse. Rousseau mente ikke at barnet ikke skal lære seg å lese. Kun at dette må skje når tiden er moden for det (hvilket han anser for å være i 12 til 15-årsalderen!).
Idealet om den negative oppdragelsen tilsir at man kun skal legge forholdene til rette for at barnet selv skal ta opp lesningen. Det fortelles at Immanuel Kant (som før øvrig anså Rousseau for å være ”sinnets Newton”) avvek fra sin daglige tvangsmessige spasertur for ikke å bli avbrutt i lesningen av Emile. Johann Wolfgang von Goethe var også svært betatt av boken, og kalte den for et ”naturens evangelium.”
De radikale ideer boken fremmet fikk den dog bannlyst i en rekke land, deriblant Rousseaus eget, hvor boken ble beordret brent på bål. En arrestordre på Rousseau ble også utsendt fra domstolen i Paris, hvilket innledet en årelang flukt. Som en følge herav uviklet Rousseau trolig en form for paranoid personlighetsforstyrrelse. Den sosiale kontrakt gjorde folkeviljen til den øverste lov, og forespeilet dermed den franske revolusjon. Her defineres også folkesuverenitetsprinsippet, som legger grunnen for det moderne demokratiet. Derav kommer den folkelige tittelen på verket, nemlig den franske revolusjons katekisme.