Kirken og retterstedet i Røyken
Røyken Kirke er en langkirke av stein med 240 sitteplasser,
sannsynligvis ferdigstilt omkring 1229. Døpefonten og de uvanlig
tykke murene i skipet kan tyde på at kirkens eldste deler skriver
seg fra tiden før utbruddet av borgerkrigene midt på 1100-tallet.
Med sin plassering kloss i den gamle ferdselsåren som forbandt
Drammensfjorden og Oslofjorden, var Røyken kirke sannsynligvis en
sentral nødhavn for veifarende allerede i høymiddelalderen. Men
Røyken var ikke bare et idyllisk møtested for de fromme og
gudfryktige – i dansketiden ble småfolk underkastet de mest
bestialske straffemetoder på retterstedet i kirkens nærhet.
KIRKEN VED VEIEN
Oldtidsveien gjennom Røyken, den gamle ferdselsåren som forbandt
Drammensfjorden i vest med Oslofjorden i øst, er kantet med
minnesmerker fra Ynglinge-ættens dager og fram til vår tid. Det er
funnet spor av førhistoriske boplasser. Middelaldergårdene er det
mange av. Veien stryker langs murene til den gamle kirken på haugen
og vitner om at folk på reise hadde et fristed akkurat der. På den
ene siden av kirken ligger de kanskje eldste fortidsminnesmerkene i
bygda, gravhaugene ved bautaen. På den andre siden ligger
Klokkerhaugen med Klokkergården, bygdas første faste skole. Mellom
middelaldergårdene og gravhaugene kan vandrere på Oldtidsveien se
det nedlagte gjestgiveriet, spor etter teglverk, mølle, sagbruk og
det gruvekkende retterstedet på Vang.
Det er nærliggende å anta at veien gjennom Røyken allerede
tidlig i middelalderen var en av de mest trafikkerte ferdselsårene
i Norge.
PILEGRIM FRA RØYKEN
Ifølge religionshistorikeren Eivind Luthen er det ingen
tilfeldighet at det i umiddelbar nærhet av Røyken kirke ligger en
Jaksland-gård. Navnet ble utvilsomt tatt i bruk som erstatning for
det opprinnelige gårdsnavnet i høymiddelalderen. Den sannsynlige
årsaken er at et medlem av huslyden på gården ble utrustet for en
botsreise fra Jakobsland, til helligdommen i Santiago på den
spanske vestkysten der de jordiske levningene av St. Jakob skal
være oppbevart.
Hvorfor en bonde eller bondesønn fra Røyken ble pålagt å gjøre
en botsreise til pilegrimenes valfartssted i Jakobsland, kan man
bare gjette seg til. Det man imidlertid vet er at det oppsto mange
konflikter langs den velbrukte veien gjennom Røyken. Ofte ble
konfliktene løst med blankt stål. Det var ikke uvanlig at storfolk
kunne bli pålagt å gjøre botsreise etter å ha forbrutt seg mot noen
av samme byrd. Jo alvorligere lovbrudd jo lengre reise. En
botsreise fra Norge til Spania tyder på at den som dro enten var
skyldig i en svært alvorlig forbrytelse eller var særdeles
from.
Gården Jaksland i Røyken har ikke vært ute av slektens eie siden
middelalderen.
Drapet på Klemmetsrud
Beretningene om krangler, overfall og drap langs den trafikkerte
Oldtidsveien gjennom Røyken er mange og detaljerte. Etter hvert som
straffen for knivdrap ble mer avskrekkende, avtok også de lovløse
tilstandene. Men et oppskakende rovmord fant sted så sent som en
lørdag i september 1737. Da kom Mari Alfsdatter ut av
hovedbygningen på Klemmetsrud og fant husbonden, Ole Klemmetsrud,
liggende blodig på tunet. Hun ropte på hjelp, fikk Ole til sengs
der han ble liggende noen dager inntil han "opgaf sin aand" onsdag
den 18. september.
Penger og lakener var forsvunnet fra huset. Drapsvåpenet var en
øks. Mistanken falt på et omstreifende og vidløftig "qvindfolch"
ved navn Anne Knudsdatter, som hadde vært i bygda og på Klemmetsrud
flere ganger den sommeren.
Tre dager etter Oles begravelse dukket Anne Knudsdatter opp igjen i
bygda. Da hun kom til Klemmetsrud ble hun grepet av folk på gården,
men blånektet for enhver befatning med drapet. Anne Knudsdatter ble
holdt i forvaring av Bernt Gislerud, den dreptes svigersønn. Hun
ble ført til Prestegården og forhørt av fogden og sognepresten i
Røyken. Igjen bedyret hun sin uskyld, men klarte få dager seinere å
rømme fra Gislerud. Det ble sendt ut mange gårdsfolk for å lete,
men Anne var som sunket i jorda.
Det viste seg at Anne Knudsdatter hadde tatt seg gjennom skogen
til Asker, vært innom Stabekk-gårdene i Bærum, deretter kommet til
Sagene i Christiania og endelig til en liten plass i Hakadal der
hun ble grepet. Da hadde Anne vært på rømmen i 19 dager.
Anne ble satt i arresten på Akershus og grundig forhørt av
slottsfogden. Hun tilsto da at hun hadde vært med på tyveriet på
Klemmetsrud, men hevdet at drapet var utført av en mann som het
Bent Iversen. Etter forhøret som trolig var nokså "pinlig", ble
Anne transportert til Røyken.
Henrettelsen i 1739
Retten ble satt på Grini tingstue, noen hundre meter vest for
Røyken kirke den 18. november 1737. Sorenskriver Jens Hiermund var
dommer. Tilstede var også fogd Hans Nielsen og lensmann Aslak
Kiekstad. Lagretten besto av Hans Hyggen, Jacob Jacobsland, Jørgen
Grini, Hans Ramton, Jacob Karlsrud, Ole Heggum og Syver
Heggum.
Den dreptes arvinger møtte personlig sammen med sin sakfører
Løchstør. Som forsvarer for tiltalte møtte procurator Niels Krusse.
Det var innstevnet to vitner fra Klemmetsrud.
Anne Knudsdatter hadde vært flere ganger i Røyken denne sommeren.
Da ugjerningen skjedde, hadde hun møtt Bent Iversen i Bærum. Hun
påsto at han hadde bedt henne bli med til Klemmetsrud for å stjele
penger. Hun sa at Ole Klemmetsrud hadde våknet under innbruddet og
grepet henne i armen. Hun dyttet han fra seg og gikk mot døren da
Bent Iversen slo Ole med øksa så han falt på gulvet. Anne hadde
ikke sett stort, bare hørt smellet fra slaget og at mannen falt. Da
hun ble spurt hvordan det da kunne ha seg at det var så mye blod i
sengen, kunne hun ikke svare. Hun visste ikke hvor blodet kom fra.
Bent skulle ha tatt hånd om byttet. Ved Åsgårdsbakken hadde han
gitt henne fem lakener og 10-12 daler.
Retten tvilte sterkt på at den angivelige Bent Iversen hadde
vært med på drapet. Det var ingen vitner som hadde sett han.
Den 21. desember 1737 falt dommen. Anne Knudsdatter ble dømt til
"at miste sin hals, og hovedet at sætte på an stage, og kroppen
hendes at læggis på Stegle og Hiul..."
Anne appellerte dommen, men den ble endelig stadfestet 24.
november 1739.
Den 15. desember 1739 ble Anne Knudsdatter henrettet på Vang
rettersted, en snau kilometer øst for Røyken kirke. Hodet ble
hugget av og satt på staken som retterstedet hadde til slik bruk.
Kroppen ble lagt "på steile og hjul".
I gamle dager ble restene begravd på åkeren like ved der
du står nå........