Turboksene i Bull-serien er plassert langs veien over
Hanestadkjølen fra Bergset til Hanestad.
Alle boksene er plassert slik at de bør være tilgjengelige også
vinterstid og det er oppgitt parkeringsmulighet i umiddelbar nærhet
til alle.
I hver boks er det oppgitt en bokstav, og ved å notere boksnummer
med tilhørende bokstav, kan man regne seg fram til koordinatene for
Bull BONUS.
Selv om dette er en mini-trail, vil vi sette pris på om loggene
inneholder litt mer enn bare TFTC!
Berit Glomgården vokste opp på en gård som lå i skogskråningen på
Glommas østre bredd. Den eneste i mils omkrets med ridevei en mil
over fjellet til Rendalen, hvortil gården sognet. Ætten hadde
sittet på gården i uminnelige tider. Far og sønn hadde vekselvis
hett Ola og Erik. Han som nu eide gården het Ola Eriksen og hadde
hentet seg gifte, Kari fra Storelvdalen. Denne Ola Eriksen og
hustru Kari fikk mot slektens vane ingen sønner, men bare denne
datteren Berit. Da barnet var månedsgammelt, red de en dag i
oktober over fjellet til Øvre Rendalen kirke for å få det døpt.
Ætten var stor og fadderne av bygdas rikeste folk. Jenta ble døpt
Berit, oppkalt etter farmoren. På tilbaketuren over fjellet ble
Kari Glomgården syk, og vel kommet hjem måtte hun til sengs. Det
var barsensott hun hadde fått og som hun døde av. Men den vesle
jenta som ble igjen etter henne, måtte være av sterkere slag enn
moren, for hun holdt ”livhanken” i seg vinteren fram
uten brystmelk og bare med skrinn vintermelk fra kyrne.
I denne Glomdalens store stillhet vokste Berit Glomgården opp. Ola
Eriksen giftet seg ikke igjen, og ble ”gående” der
sammen med søsteren Karen som hadde kommet hjem da konen døde, og
under hennes dyktige stell ble gården satt. Faren var en kraftig og
stri kar som kunne løfte en hest, og hadde han satt seg noe i
hodet, skulle det fram. Berit Glomgården ble på den måten 15 år.
Hun så sjelden andre folk enn gårdens, men kunne av og til være med
på en julemoro eller fremme ved kirken i Øvre en gang om sommeren.
Hun ble høy og lys, vakrere enn glomdalsfolket som regel hadde
vært, mer spedere i ”voksten” og mildere i røsten. Folk
sa at hun hadde dette etter moren og familien i Storelvdalen. Når
folk kom på besøk var hun stillferdig og fåmælt, blid og blyg i all
sin ferd. Men bare Karen, faster hennes, visste at bakom det blyge
hadde hun farens strie sinn.
I 16-årsalderen skulle hun da fram i bygden for å gå for presten.
Ridende på en kvinnesal, fulgt av faren kom hun over fjellet og ble
boende hos en i slekten de ukene prestelesningen stod på. Det var
mange jevnaldrende da, men den eneste de så henne tale med av og
til var en fattig glomdalsgutt som bodde i en liten plass halve
milen nord for Glomgården, på vestre siden av Glomma. Han het Tore
og plassen het Bråten. Denne Tore var i slekt nordfra, helt fra
Tolga, mente somme. Han var blåøyet og fager av ansikt, høy og
mager og snakket lite. Han var rolig og la seg aldri frammi når
guttene sloss, men de hadde sett han en kveld hoppe jevnhøyt med
sin egen aksel, og de som satt nærmest han på prestebenken visste
at han hadde en neve som jern. Med denne Tore Bråten snakket Berit
med av og til og det likte ikke de andre guttene, og minst av alle
gårdsgutten på Nordigård Haugsett der hun bodde. Hun var av slekten
og det hadde vært høvelig om hun ble gardkjerring der, eller han
flyttet over til Glomgården. Men slik skulle det kanskje ikke gå?
Historia videre kan du lese i boka Glomdalsbruden.