Jürgen Habermas
Han vokste opp i Gummersback, 50 km øst for Köln og kommer fra en tradisjonelt orientert og streng protestantisk middelklassefamilie. Bestefaren hadde vært leder for et presteseminar i Gummersbach og faren Ernst Habermas var direktør for handelskammeret i Köln. Faren var i følge sønnen sympatisk innstilt til det nasjonalsosialistiske styret.
I sin ungdom og under andre verdenskrig var Harbermas sterkt opptatt av krigen, men Nürnbergprosessene var avgjørende i hans modning og han forsto gjennom oppgjøret etter krigen hvilket moralsk og politisk feilgrep nasjonalismen var for Tyskland.
Han studerte i Göttingen, Zürich og Bonn og tok doktorgraden i 1954 i Bonn med et arbeid over Schelling. Han habiliterte seg i 1961 ved universitetet i Marburg med verket Borgerlig offentlighet (tysk Strukturwandel der Öffentlichkeit. Untersuchungen zu einer Kategorie der bürgerlichen Gesellschaft). Deretter fikk han et professorat i filosofi ved Ruprecht-Karls-Universität i Heidelberg, som han hadde frem til 1964. Fra 1964 til 1971 var Habermas professor i filosofi og sosiologi ved Johann Wolfgang Goethe-Universität i Frankfurt am Main.
I 1971 flyttet han til Starnberg ved München, hvor han sammen med Carl Friedrich von Weizsäcker ledet Max-Planck-Institut zur Erforschung der Lebensbedingungen der wissenschaftlich-technischen Welt. I 1981 offentliggjorde han sitt hovedverk, Theorie des kommunikativen Handelns. I 1983 slo han seg igjen ned i Frankfurt som professor i filosofi, med fagområdet sosialfilosofi og historiefilosofi.
Vitenskapshistorie
Hans arbeid, som av noen blir kalt neo-marxistisk, spenner meget bredt over en rekke av emner. Det fokuserer på grunnleggelsen av sosialfilosofi og epistemologi, analysen av det avanserte kapitalistiske, industrielle samfunn samt demokrati og lovgivningen i en kontekst av kritisk sosialevolusjon og samtidens (især tysk) politikk. Han er mest kjent for sitt arbeid med begrepet den offentlige sfære. Han har utviklet et teoretisk system rettet mot undersøkelsen av argumentasjon, frigjørelse og rasjonell-kritisk kommunikasjon innenfor moderne liberale institusjoner og i de menneskelige muligheter for å kommunisere og forfølge rasjonelle interesser. Han startet som elev av Theodor W. Adorno og blir ansett som den siste store representant for Frankfurterskolen og dens kritiske teori.
Habermas' teoridannelse har bidratt til usedvanlig mange ulike retninger innen sosial teori og filosofi:
- Den tyske filisofiske tanke fra Immanuel Kant, Friedrich Schelling, Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Wilhelm Dilthey, Edmund Husserl og Hans-Georg Gadamer.
- Den marxistiske tradisjon - både Karl Marx' egen teori, så vel som den kritiske ny-marxistiske teori fra Frankfurterskolen (dvs. Max Horkheimer, Theodor Adorno og Herbert Marcuse).
- De sosiologiske teorier av Max Weber, Émile Durkheim og George Herbert Mead.
- Den lingvistiske filosofi og talehandlingens filosofi av Ludwig Wittgenstein, J.L. Austin og John Searle.
- Den amerikanske pragmatiske tradisjon av Charles Sanders Peirce og John Dewey samt den sosiologiske systemteori av Talcott Parsons og Niklas Luhmann.
- Den ny-kantianske tankegang.
Habermas betrakter utviklingen av teorien om kommunikativ rasjonalitet som sitt viktigste bidrag. Denne skiller seg fra den rasjonalistiske tradisjon ved å plassere rasjonalitet i strukturer av mellommenneskelig lingvistisk kommunikasjon fremfor i strukturer som er bundet til enten kosmos eller et vitende subjekt. Denne sosiale teori understøtter bestrebelser på å oppnå menneskelig frigjøring, mens den beholder en universalistisk, moralsk ramme. Denne ramme hviler på en idé om universell pragmatikk; at alle talehandlinger har et innebygget telos (det greske ord for 'formål' eller 'mål') om å oppnå gjensidig forståelse, og at mennesket besitter den nødvendige kommunikative kompetanse for å oppnå denne gjensidige forståelse.
Habermas utviklet dels sin ramme på bakgrunn av talehandlingsteorien av Ludwig Wittgenstein, J. L. Austin og John Searle; dels på den sosiologiske teori om konstruksjonen av selvet i interaksjonen av George Herbert Mead; dels på teorier om moralsk utvikling av Jean Piaget og Lawrence Kohlberg og dels på diskursetikken av sin Heidelberg-kollega Karl-Otto Apel.