Det er over 160 år siden den første hjartdølen utvandra til Amerika. Ole Johnson Hovde forlot hjembygda si Tuddal sommeren 1838, og ble dermed pioneren i ei folkeforflytting som i løpet av et hundreår kom til å omfatte ca. 2000 hjartdøler.
Ole Johnson Hovde ble født i 1808 i Hovdegrenda i Tuddal. Foreldra var Jon Nilson Landsverk og og Kari Anundsdatter Hovde. I søskenflokken var det åtte barn, og minst to av brødrene kom til å reise til Amerika noen få år etter Ole.
Ole Hovde var, så vidt en kjenner til, den første og eneste hjartdølen som reiste til Amerika dette året. Men han reiste ikke aleine. Han slo følge med en kamerat, Tobias Jacobsen og tre-fire andre familier fra Tinn og Numedal. I alt var det 24 emigranter i dette følget som forlot Gøteborg sannsynligvis i juni eller juli 1838.
Hvilken reisevei de valgte til Gøteborg, er usikkert. De kan ha gått eller fått skyss til Drammen, der det var utskipingshavn til Gøteborg, men det er like sannsynlig at de tok vannveien til Skien. I så fall er det mulig at Ole slo seg sammen med tinndølene fra Tangenbrygga ved Heddalsvatnet, og at de rodde sammen over Heddalsvatnet, gjennom Sauarelva, over Norsjø og til Fjærekilen ved Geiteryggen. Dette var før dampskipene kom til å trafikkere Heddalsvatnet og Norsjø, så enten rodde de sjøl, eller de brukte de faste roerne som var stasjonert ved bryggene nedover vassdraget. Reisa til Skien kunne ta en to-tre dager. Langs ruta nedover var det gjestgiverier hvor de reisende kunne hvile, spise, overnatte og kanskje vente på bedre vær. Av og til ble noen liggende værfaste på Munken i Norsjø.
11 uker på Atlanteren
Etter å ha kommet seg i land ved Fjærekilen, måtte de reisende skaffe seg skyss eller gå over Geiteryggen til havna i Skien. Herfra gikk det da seilskip som fraktet emigrantene til Gøteborg. Fra svenskekysten kunne det bli en langdryg seilas over havet. Den første emigrantflokken fra Telemark, Ruefølget, som reiste fra Tinn i 1837, brukte 11 uker på seilskipet fra Gøteborg til New York.
Vi må derfor regne med at Ole Johnson Hovde og følget hans må ha brukt noe tilsvarende, men det var naturligvis avhengig av vær og vindforhold på Atlanteren.
Forholdene ombord i seilskipene var som regel dårlige. Det var liten plass, elendig ventilasjon og uhygieniske forhold. I de første åra var ikke forholdene lagt til rette for passasjerfrakt. Emigrantene ble sannsynligvis sett på som fe, og ikke som folk, eller de ble vurdert som så og så mye fraktgods. "Det var ei Uskiping av Folk som af Trelast", skrev A.O. Vinje i Dølen i 1869.
Situasjonen ble kritisk dersom det brøt ut smittsomme sjukdommer, eller når storm og sjøsyke herjet. Men dersom været var fint, kunne passasjerene bevege seg fritt omkring på skipet, og forventninger om det nye som ventet, kunne trolig gjøre oppholdet på båten både spennende og trivelig.
Emigrantene måtte ha med seg mat
Det var helt nødvendig i den første tida at emigrantene sjøl hadde med seg proviant til reisa over Atlanteren. Bagasjen kunne derfor bli anseelig når en tenker på alt av klær, tepper, verktøy og løsøre som emigrantene mente de fikk bruk for og derfor tok med seg. Til og med slipesteiner ble tatt med i reisegodset til Amerika!
I en anbefalt liste over proviant nevnes både brød, mjøl, smør, ost, erter, flesk og kjøtt. Her nevnes også kaffe, sukker, øl og mjølk og "poteter efter Behag."
Noe mat og enkelte medisiner fantes gjerne ombord på skipet, men fraktbeløpet inkluderte vanligvis bare vann og ved, foruten skipsrommet. "Man bør være forsynet af proviant til 14 a 15 Uger" skriver en emigrant i et brev hjem til Norge.
Ole Johnson Hovde ankom New York med skipet Republic den 16. august 1838. Han kom seg videre østover gjennom Eriekanalen, og slo seg først ned i Chicago. Her dreiv han som grøftegraver noen år, jorda var sumpaktig rundt de store sjøene, og det var et omfattende anleggsarbeid i forbindelse med den raskt voksende byen..
Reisa fra New York og vestover på de store sjøene mot Chicago har neppe vært noe særlig mindre vanskelig enn reisa over Atlanteren. En emigrant fra Tørdal skriver at reisa han hadde fra New York til Illionois i 1843 tok fem uker. Han ble lurt og det oppsto store forsinkelser.
Billetten kosta tre årslønninger
Billetten til Amerika kosta i 1840-åra 30-35 spesiedaler, noe som tilsvarte vel tre års kontantinntekt for en tjenestegutt. Hvordan den 30 år gamle Ole Hovde greide å skaffe til veie denne summen, er umulig å vite. Kanskje har han hatt mulighet til å spare over flere år - eller han har mottatt en arv som monnet litt. Far til Ole døde nettopp i 1838, så det er sannsynlig at han har fått farsarven sin dette året.
Kanskje mer interessant er det å spekulere på hva som fikk Ole Hovde til å legge ut på ei slik farefull reise til et land som nesten ingen visste noe om i 1838. Det sparsomme man i det hele tatt kunne lese om Amerika i disse åra, var stort sett propaganda som sterkt rådet folk fra å reise.
I 1837 sendte eksempelvis regjeringa ut et rundskriv der de opplyste at det var vanskelig å finne utkomme i de nordamerikanske Stater, at de ikke kunne slå seg gjennom "uden Ved større Anstrængelse udført end man her er vant til, og ikke Høyere betaling - samt at derhos det forskjellige Klima mot det hjemme tilvante legger mange Udvandrere i Graven."
Men dette var for over 160 år siden,
det er ikke slik nå. Nå kan du risikere at det sitter en hjartdøletterkommer i Amerika og ser på deg i dette øyeblikk og ser for seg et bilde av sin tipptippolderfar som så bygda si for sisste gang fra dette sted. Snu deg rundt og du vil se et Webkamera.
Greit gitt med slikt kamera til å overvåke cachen, får kanskje montere det på de andre cachene mine også så jeg kan se om alt går rett for seg når den får besøk.
http://webkamera.vegvesen.no/kamera?id=127268