Hjort.
Hjorten er svært sky, noe som trolig har bidratt til dens store utbredelse. Den forsvinner ved den minste mistanke om fare.
Hos hjorten er det bare bukkene som utvikler gevir. Geviret blir i snitt en halv meter langt. Hos store bukker kan geviret forme en krone, noe som gir disse bukkene tilnavnet kronhjort. En kronhjort kan ha ti eller flere tagger på geviret. Ungbukkene kalles gjerne spissbukker, fordi geviret er enkelt og spisst. I vekstperioden er horna dekket av et hudlag, såkalt basthud. Basten har et rikt nettverk av nerveceller og blodårer som sørger for tilførsel av næringsstoffer under tilveksten. Når geviret er ferdig utvokst tørker basten ut og bukken fjerner restene gjennom å «feie» geviret mot busker og kratt. Bukkene bærer geviret gjennom hele vinteren og feller det først i april-mai. Kort tid etter begynner framveksten av et nytt gevir, som blir fullt utviklet omkring fire måneder senere. Når bukken blir mer enn 10-12 år gammel vil gevirpryden gradvis bli redusert i omfang og antall takker vil avta. Slike bukker kalles gjerne returbukker. Hjort har en levealder på 20 til 30 år.
Norsk hjort er generelt mindre enn annen hjort. Den kjennetegnes av den mørke hårstripa som går fra nakken langs hele ryggen på dyret. Hårstripen er tydelig på såvel den rødbrune sommerpelsen, som den mer gråbrune vinterpelsen. Langs innsiden og på baksiden av lårene er pelsen lysere, noe som gir hjorten det karakteristiske «speilet». Om dyret blir skremt, stritter hårlaget i speilet ut, slik at den lysere overflaten blir stående i skarp kontrast til den øvrige pelsen.
En gjennomsnittlig norsk hjortebukk veier ca. 100-130 kg, men prakteksemplarene kan i noen tilfeller veie opp mot 200 kg. Hindene veier normalt 70-90 kg. Lenger sør i Europa kan kronhjorten bli godt over 300 kg tung, mens den i Nord-Amerika kan bli opp mot 500 kg. Voksne hanner blir som regel omkring 10% større enn hindene, men de kan veie dobbelt så mye.
Hjort har en mankehøyde på mellom 120 og 150 cm, og en lengde på mellom 165 og 250 cm.
Bukkene lever som oftest alene utenom i paringstiden, mens hindene og kalvene lever i flokk.
Namnet Hjartdal stammar truleg frå eit eldre namn Hjarta på Hjartdøla, av dyrenamnet «hjort». Ein person frå Hjartdal vert kalla for hjartdøl.
Kommunevåpenet vart godkjent ved kongeleg resolusjon den 17. februar 1989. Motivet er på grøn grunn ein ståande sølv hjort og viser til ein mindre hjortestamme som held til innan kommunen.