Før gjekk det beitedyr i skogen og på fjellet. Bøndene slo gras og urter på enger og myrer i utmarke, og lauvtrea blei lauva. Mange av gardsbruka hadde ugjødsla og kuperte hamnehager, der husdyr beita mellom steinrøyser og lauvtunge tre. I fjellet var det stor aktivitet, på staulane beita ku, sau og geit og heldt landskapet ope. Bygdene såg ut som lappeteppe, med eng, åker, beitemark og hamnehagar. Eit mangfold av engplanter og markblomar gjorde landskapet til eit matfat for insekt og sommarfuglar.
Denne tida er i ferd med å bli borte. Men fordi forholda ikke låg særlig godt tilrette for maskinelle drift i store delar av Øvre Telemark, finn vi i desse kummunane framleis spor etter mange typar kulturmark som er prega av tidlegare jordbruksdrift, som slotteenger, beitemark og setervollar. dessutan finn ein i området ein stor artsrikdom av vekster.
Orkideen Søstermarihand Dactylorhiza sambucina er kåret til fylkesblomst for Telemark. Det er en gul orkidé, som i Norge finnes nesten bare i Telemark. I tillegg finnes den på noen lokaliteter i Buskerud, Vestfold og Aust Agder, men dette kan i hovedsak ses på som utløpere fra hovedforekomsten i Telemark. Den finnes på slåttemark og bratte berghyller i store deler av innlandskommunene i fylket, og stedvis i tusentall. Den finnes også helt ned til fjæresteinene i Kragerø. Høyderekorden i Norge er 1000 m.o.h. (funn i Tinn og Tokke).
Det spesielle med søstermarihand i Norge er at det finnes bare gule eksemplarer. Andre steder der den finnes i Europa (f. eks. i Sverige der den heter ”Adam og Eva”), finnes den med både gule og orangerøde eksemplarer, om hverandre i samme forekomst. Ellers blir søstermarihand rundt 20–30 centimeter høy. De lysegule blomstene har røde prikker på underleppa, og planta får 4–5 grønne og brede blader ved basis.Søstermarihand er fredet i Norge og den må hverken graves opp eller plukkes. Men, det er viktig at engene der den vokser blir slått, slik at gjengroing unngås.