Øl har tusner av år med tradisjoner mens juleølet er bare 1500 år gammelt. Tradisjonen med å drikke julen inn med øl er lengre enn selve julefeiringen. Man feiret ikke jul, man drakk jul! Våre forfedre feiret solens tilbakekomst med sterkt og godt øl – til både seg selv og gudene. Når vinteren var på sitt kaldeste og mørkeste ble øl ofret til gudene for at solen skulle vende tilbake. Denne hedenske tradisjonen ble tatt opp i kristendommen. Juleølet overlevde kristningen av landet fordi folk nektet å gi avkall på det og har i dag blitt en viktig tradisjon for oss Nordmenn.
Juleøl er for første gang nevnt i teksten Haraldskvedet fra år 900. Der står det: ”ute på havet vil kongen drikke jol og ta opp Freys lek”. Ellers sto øldrikking sentralt i Håvamål, boken for skikk og bruk. Det var egne vedtekter for drikking i henhold til drikkegilder. Det het blant annet at ”når ølet går inn går vettet ut, men at de som igjen drikker får sitt vett igjen.”
Jul kommer fra det oldnorske ylir, som de mener har betydd ”den som steller til moro”. Det var harde krav til brygget. Julen skulle drikkes, og var det ikke minst to slagsmål pr. liter hjemmebrygget øl var ikke ølet noe tess. Sovnet man var det et sikkert bevis på at ølet ikke var sterkt nok.
Selve ordet jul kommer fra ”å drikka jol”. Det ble drukket sterkt og godt øl til vinterfesten julablot for å feire solens tilbakekomst. De feiret både seg selv og gudene. Det ble ofret øl til gudene mens vinteren var på sitt mørkeste og kaldeste, for å få lysets krefter til å seire så solen kunne vende tilbake og gå mot sommer. Mørkets makter måtte atter gi tapt. Odd Børretzen sier det så pent: ”man har alltid brukt guder som unnskyldning for sine motiver og som offerdrikk. Den gang var det for å finne elskov, gleder, latter og for å glemme sine indre demoner.”
Til å begynne med var jol en hedensk fest som ble feiret over hele Europa i desember og januar. Minst tre naboer skulle samles og ta med seg en bestemt mengde øl til fellesskapet, hvor de drakk til ære for Frøy og Odin, for at sola skulle komme tilbake og for godt år og fred. Det ble også drukket minneskåler for sine avdøde og helteskåler der man ga lovnad om noe i fremtiden. Etter hvert gikk tradisjonen inn i kristendommen, og det å drikke jol ble et viktig redskap i kristningen av Norge.
Tradisjonen med ølbrygging ble innført ved lov av Olav Tryggvason. Det heter at helgenen for bordets gleder, St. Martin av Tour skal ha kommet til Olav Tryggvason i en drøm og påbudt han å gi de gamle hedenske skikkene et kristent innhold. Rundt år 1000 ble vintersolvervsfesten en tradisjon hvor man brygget sterkt øl og skålte til ære for Krist og Maria. Teksten i Gulatingsloven ble tilpasset den nye troen med betegnelsen jol (jul) og ikke Kristmesse (Christmas) som det kalles i andre land.
Gulatingsloven:
”Enno ei ølgjerd har me lov å gjera, husbond og husfru like mykje malt kvar, etter vekt, og signe det jolenatti til takk frå Krist og Sankta Maria, til godt år og fred. Um so ikkje vert gjort, skal det bøtas med tre merker til biskopen. Men um nokon sit soleis tre vintrar at han ikkje gjer ølgjerdene, eller greiar dei bøtene som me har lagt på for kristendommen vår, og han vert sannskyldig i det, då har han forbrote kvar penning av godset sitt. Det eig kongen vår halvt, men halvt biskopen. Um han ikkje vil det skal han fara ut or riket åt kongen vår”
De var ikke nådige, og det vanket bøter på de som ikke fulgte loven og brygget juleøl. Brøt du loven tre år på rad så mistet du hele gården til kongen og biskopen, og kunne ende opp som landsforvist i tillegg. Vi skal være glade for at loven om ølbryggertradisjonen var så streng slik at den fikk vokse frem. Det gjør at vi kan skåle i juleøl i dag.
I tradisjon tro skulle ølbryggingen starte tidligst 14 dager før jul, og være avsluttet til den 21. desember på Tomas brygges dag (navnet etter Tomas tvileren i Det Nye Testamentet). Ølet skulle brygges av gårdens beste korn og tilsettes sirup, tobakk og sukker for at det skulle bli sterkt. Ølet ble og krydret med einer og ulike urter som pors. I en av lovparagrafene het det til og med at man måtte bruke like mange kilo korn som husbonden og husfrua på gården veide til sammen.
Å brygge godt øl ga høy status og man kunne tiltrekke seg oppmerksomhet ved å brygge noe originalt. Ølet skulle som nevnt være brygget av gårdens beste korn, det kunne krydres med einer, pors og forskjellige urter avhengig av hva som var å få tak i der man bodde. Bryggeren sto fritt til å eksperimentere og bruke nye smaker i brygget for å fremheve sin personlighet eller originalitet. Hver region hadde sine mattradisjoner og ulik tilgang på urter og ingredienser.
På 1920 tallet ville direktør Haakon Bøhn ved Christiania Aktiebryggeri brygge et spesialøl til jul, men ble nektet av myndighetene. Direktøren ble arg og erklærte at han uansett ville brygge da det var påbudt av Olav den hellige gjennom lov, da bøyde myndighetene av.
Tradisjon og overtro
De var veldig overtroiske de gamle forfedrene våre, og for å holde unna tusser og troll, og sørge for å få et godt og sterkt juleøl, var det mange ritualer å følge:
- Bryggekaret ble vigslet med ild.
- Man slengte ut det første ølet til trollmaktene, her har du ditt!
- Kniv i bryggekaret.
- Hang et stål på utsiden av bryggekaret.
I tillegg brygget man etter været og fulgte med på advarsler; måne, sol, flo, fjære, vind og vær. Når gjæret skulle tilsettes måtte man skrike i stampen for å skremme den i gang. Gjær var noe mystisk, og egentlig ikke engang oppfunnet ennå så de viste ikke helt hva det var, i motsetning til humle som ble dyrket i hele Norge.
Styrken på ølet sa noe om hvor stor ære du gjorde på Krist og Maria, Jo sterkere øl, jo større ære. Det var sågar egne inspektører som reiste rundt og kontrollerte at ølet ble brygget etter beste evne. Historien forteller at de hadde plikt å besøke inntil tre gårder hver dag, og de skulle tilbys overnatting ved behov.
Prestene måtte også drikke øl, og ble ikke folk fulle var det et tegn på at ølet ikke var sterkt nok. Svakt øl bragte skam over bonden. Ølet var da forhekset eller forbannet. Heksene ble ofte beskyldt for å ha pisset i ølet (kan det være derfra vi har det med å kalle smaksvakt øl for piss?) I dag vet vi at det var fordi de var uheldige under bryggingen.
I jula skulle man holde fred. Første del av jula var forbeholdt familien, også jakt var forbudt. 2. juledag begynte den sosiale og utadvendte delen, og jula kunne vare helt til påske.
Hei skål!
Det var store mengder øl Gulatingsloven påbød å brygge og yte til fellesskapet, og det var ikke til å komme unna at man ble betydelig full. Det var nok også meningen for det å være beruset var nemlig betraktet som å vise religiøs ærefrykt! I dag bør vi tenke over at de store festene med alt det sterke ølet bare ble holdt noen ganger i året; solvervsfestene ved vår- og høstjevndøgn, og ved seremonier knyttet til fødsel, bryllup, død og lignende. Resten av året drakk de et svakere øl som kan minne om dagens lettøl.
Skålskikkene våre endret seg under reformasjonen. Vår Herre skulle ikke lenger være med i skålingen, og i stedet for å drikke til ære for kristendommens helgener drakk man hverandres skål. I de finere lag av samfunnet drakk man av små sølvskåler, og vi fikk ordet SKÅL. Ølbollen rakte man til den man ville ære med sin skål. Det er en kuriøs side ved vår skandinaviske måte å skåle på, vi innførte ikke skikken med å ønske hverandre god helse som er vanlig ellers i Europa, for eksempel prosit, na zdrowje og salud.
Hva er juleøl?
Juleøl er i likhet med annet øl brygget på malt, humle, vann og gjær. Det er forholdene mellom ingrediensene og bryggerimesterens kunnskap om brygging som skaper de spennende forskjellene. Bryggeriene tilpasser juleølet til forskjellige typer julemat og lokale preferanser. I juleøl brukes det ekstra mye spesialmalt, karamellmalt og fargemalt, noe som gir en fin, rund sødmefylt smak. I gjæringsprosessen får ølene ulike preg av fruktighet, mens humlen med sin bitterkarakter skaper balanse mot sødmen og fruktigheten.