Horg kirke, som ble innviet i 1893, er en monumental korskirke med vesttårn, oppført i panelt laft etter arkitekt Carl Johan Bergstrøms tegninger. Kirken er enskipet med smalere kor og korsarmer nær koret. Den er preget av nygotikk og sveitserstil og er meget godt bevart både utvendig og innvendig.
Fargesettingen er ikke den opprinnelige, men er gjort av Alf Jøstein Solem i 1982, med lysegule veggflater, rødbrune konstruksjoner og detaljer i bronse. Himlingene er i lyst gråblått. Vinduene i koret har mangefargete glassruter, og i skipet har vinduene farget glass i overkant. Det er galleri både i korsarmene og over hovedinngangen.
Den nåværende altertavlen er et bilthuggerarbeid med malerier i tre etasjer i midtfeltene. Den er laget av Ole Olsen i 1662 og har stått på alteret siden 1965. Det tidligere alterbildet viser Korsfestelsen og henger nå på sideveggen i koret. Det er malt på 1890-tallet av Olga Gundersen fra Oslo og er en kopi etter et maleri av Guido Reni. Det henger tre epitafier, eller minnetavler, fra 1600-tallet i kirken.
1800-tallet
Gjennom 1800-tallet ble både kirkelige strukturer, administrasjon og de tekniske forutsetninger for kirkebyggene endret. Århundret startet med en forsiktig kirkebygging, preget av klassisistiske forbilder, og ble avsluttet med den høyeste kirkebyggeaktivitet siden middelalderen, inspirert særlig av gotikkens katedraler.
Bedre produksjons- og håndverksteknikker gjorde at kirkebyggene fikk en lettere form og ble rikere detaljert. Fortsatt var det lafteteknikken som dominerte, men tømmeret ble mer bearbeidet, og kirkene fikk ofte panel både utvendig og innvendig. Av kirker som fortsatt står fra perioden, er nærmere 40 % langkirker, mens åttekantkirker og korskirker utgjør om lag 30 % hver.
Fram til 1850 var det få endringer i soknestrukturen, og de fleste nye kirker ble derfor bygd som erstatning for eldre. Oppgangstider og fortsatt befolkningsvekst omkring midten av 1800-tallet forsterket et allerede kraftig etterslep i kirkebyggingen. Selv mange av 1600- og 1700-tallets kirker var nå blitt for små. En ny kirkelov i 1851 krevde at kirkene skulle romme 3/10 av menigheten. Dette, sammen med opprettelsen av nye sokn, førte til den en eksplosjonsartet byggaktivitet. I siste halvdel av 1800-tallet ble det bygd 623 nye kirker og revet 390 gamle.
For å løse denne formidable oppgaven, ble noen av landets fremste arkitekter, som Linstow, Nebelong, Grosch, Nordan og Schirmer, engasjert som statlige rådgivere. Kirkedepartementet ga ut samlinger med mønstertegninger som de lokale kirkebyggerne kunne bruke eller tilpasse etter behov. På den måten bidro kirkebyggingen til å spre internasjonale arkitektoniske impulser. Den gotiske stil ble valgt som det udiskutable, sakrale forbilde, men man hentet ofte detaljelementer fra tidens populære trestil, sveitserstilen. Slik ble den nygotiske, hvite trekirken på landet selve prototypen på en norsk kirke.