Please note Use of geocaching.com services is subject to the terms and conditions
in our disclaimer.
Vår andre Cache Utlagt, det ligger et flaxlodd til FTF Lykke Til ! Husk at blyantspisser ikke er en bytteting Our other Cache Embedded, there is a flax tickets for FTF Good Luck! Remember that pencil sharpener is no change things
Vårt bakeri ble grunnlagt i 1923 av Reidar F. Christensen som sammen med sin kone Dagny flyttet til Hauge på Rolvsøy, og startet et lite bakeri i et ombygd vognskjul. Etter tre års drift begynte lokalene å bli for små, og i 1927 kjøpte gründeren Reidar F. Christensen, et større bakeri på Gressvik, som hadde vært i drift siden 1912, men som var i ferd med å bli nedlagt. Dette var en stor forbedring fra de små og trange lokalene på Rolvsøy, her fikk de egen butikk, og stedet på Gressvik hadde større plass både i lokalene og på tomten rundt. Bedriften gikk godt, selv om det å drive bakeri den gangen var et meget hardt arbeid. I den første tiden måtte de elte en del av deigene for hånd, to ovner ble underfyrt med kull og en ble fyrt opp med ved direkte i ovnsrommet, etter at varmen inne i ovnen var høy nok, ble asken skrapet ut, før brødene ble lagt inn på de varme steinplatene. Den gangen fantes det heller ikke melsiloer, og alt melet kom i sekker som veide 100 kg. og ikke nok med det, de måtte bæres helt opp på et mellager i 2. etg., så her trengtes det virkelig muskelkraft! Vann måtte de hente på en vannpost ca. en kilometer unna bakeriet i 50 liters spann. Spannene ble dratt på kjerre om sommeren og på kjelke om vinteren, og det var ikke sjelden at vannspannene falt av kjerra eller kjelken, og da var det bare å begynne på nytt! Bakervarene som skulle leveres til butikk-kunder ble fraktet med hest og kjerre eller med sykkel, senere fikk man biler, men de var ikke mye å stole på når det gjaldt driftsikkerhet, og på den tiden fikk kjøpmennene derfor ofte ikke bakervarene før ut på ettermiddagen.
Tiden gikk, og i 1940 kom den andre verdenskrig, og med den skjedde det en katastrofe den første sommeren! Bakeribygningen brant ned til grunnen, men ble bygget opp igjen, og et nytt og flottere bygg sto ferdig i 1941. Alt ble forandret under krigen, måten å produsere på ble vanskelig med det dårlige melet som kom, og de fikk heller ikke det melet de ville ha. De fikk tildelt mengde mel i forhold til hvor mange røde og svarte ”brødmerker” de hadde fått inn. Hvitt mel, hvetemel, fikk de kun på de røde merkene og dette var bare for folk som måtte ha diettkost, ellers brukte de et grovere malt mel til å bake det daglige brød med, men dette var ikke som dagens grove mel. Dette var mel som var malt på et gammelt spiret korn, som tyskerne hentet opp fra Tyskland. På den tiden fikk man også kun levere bakervarer til de områdene i kommunen man var blitt tildelt. Bilene fikk heller ikke lov til å bruke bensin, og alle biler ble utstyrt med generatorer, som var en stor ”vedovn” som ble plassert bak på bilen og som måtte fyres opp før en kjørte. Dette utviklet en slags gass og så kjørte man avsted så lenge gassen holdt, men en måtte passe på å ha med litt ekstra ved til ovnen, så man kom seg i gjennom brødruten.
Årene gikk og bakeriet gjorde det bra, og i 1970 var det klart for 2. generasjon til å ta over bedriften, nemlig Dagnys og Reidars sønn, Frank, som hadde vært med i bedriften fra tenårene og stått sammen med sin far i alle disse årene. Overtakelsen skjedde i 1970, og samtidig gikk bedriften over til å bli et aksjeselskap. Syttiårene var noen tøffe år! Industribakeriene begynte for fulgt å kjøre brødruter på hele Østlandet og satte samtidig prisen på kneippbrødet ned til 1,95 pr. stk. For et håndverksbakeri som var opptatt av å bevare det håndverksmessige så mye som mulig ble det vanskelig å konkurrere med de som hadde satset på industriovner hvor brødene ”rant” igjennom. Det å følge produktet fra deiglaging til ferdig vare har også vært bedriftens ideologi i årene som har fulgt, og fra begynnelsen av 80 tallet ble kundene igjen opptatt av brød som var produsert på en håndverksmessig måte og dette gjorde at bedriftens omsetning økte. Behovet for et større bygg meldte seg, og i 1983 sto et nytt tilbygg på nesten 500 kvadratmeter ferdig. Det ble også investert i endel nytt utstyr som siloer, ovner og andre typer maskiner som ikke gikk på bekostning av håndverkskvaliteten.
Our bakery was founded in 1923 by Reidar F. Christensen, who along with his wife Dagny moved to Hauge Rolvsøy and started a small bakery in a converted coach house. After three years of operation the premises began to be too small, and in 1927 bought entrepreneur Reidar F. Christensen, a larger bakery on Gressvik, which had been in operation since 1912, but that was about to be abolished. This was a big improvement from the small and cramped premises on Rolvsøy, here they got their own store, and instead of Gressvik had more space in both the premises and the plot around. Business was good, although to operate the bakery at the time was a very hard work. In the early days they had to knead a portion of the dough by hand, two furnaces were under fired by coal and one was fired up by directly in the oven, after the heat inside the oven was high enough, the ashes scraped out before the loaves were placed onto the hot stone plates. At the time, there were no melsiloer and all the flour came in bags weighing 100 kg. and not enough with that, they had to be carried all the way up on a mellager in 2nd floor, so it really needed muscle power! Water had to be gained from a watering ca. a mile away from the bakery in 50 liter pails. The teams were pulled onto the dirt in the summer and sledding in the winter, and it was not rare that water cans fell off the cart or sled, and when it was time to start again! Bakery goods are to be delivered to the store customers were transported by horse and cart or bicycle, later Mon cars, but they were not much to rely on when it came to reliability, and at the time did merchants often do not bake goods before the afternoon . Time passed, and in 1940 the Second World War, and with it there was a disaster the first summer! Bakery building burned to the ground, but was rebuilt, and a new and more impressive building was completed in 1941. Everything changed during the war, the way to produce on the hard with the bad flour came and they did not get the flour they wanted. The awarded amount of flour in terms of how many red and black "bread brands" they had received. White flour, white flour, they were only on the red marks and this was only for people who may have dietary dishes, or they used a coarser ground flour to bake their bread, but this was not today coarse flour. This was the flour that was painted on an old sprouted grains, as the Germans picked up from Germany. At that time, did you also only supply bakery products to the areas in the municipality they were awarded. The cars were not allowed to use gasoline, and all cars were equipped with generators, which was a great "wood stove" which was placed behind the car and had to be fired up before driving. This developed a sort of gas and then drove away Mon while gas is held, but one had to be sure to have some extra wood for the stove, so you came in through the toaster without. Years passed and the bakery did well, and in 1970 it was clear to 2 generation to take over the company, namely Dagny and Reidar's son, Frank, who had been with the company from teens and stood with his father all those years. The acquisition occurred in 1970, while the company went on to become a corporation. Seventy years were some tough years! Industrial bakeries began followed to run the bread squares on the eastern and sat while the price of the loaf of bread down to 1.95 pr. piece. For a craft bakery which was keen to preserve the craftsmanship as much as possible, it was difficult to compete with those who had invested in industrial furnaces where loaves "rant" through. The following product from dough making to finished goods has also been corporate ideology in the years that followed, and by the early 80's customers were reinstated by the bread was produced in a handcrafted way and this made the company's turnover increased. The need for a larger building arose, and in 1983, a new extension of nearly 500 square meters completed. It also invested in new equipment 1/1 as silos, ovens and other types of machines that did not go at the expense of quality craftsmanship.
Additional Hints
(Decrypt)
Teøaa , V aæeurgra ni orgbat