Denne cachen var luke nummer 3 i adventskalenderen "Jule-Drammen 2012".
Svangstrand stasjon
[NOR] Om Svangstrand, Lierbanen og D/S «Ringerike»:
Høsten 1901 startet byggingen av den 21 kilometer lange Lierbanen fra Lierbyen til Svangstrand ved sørenden av Holsfjorden. Spader, hakker og trillebår var arbeidernes viktigste redskaper. Gjennom morenerygger med tonnevis av grus og sand, gjennom leirebakker, over elv og dal, ble linjen ført fram. Ikke en eneste kubikkmeter fjell ble sprengt. For jernbanebygging i Norge var dette helt spesielt. Ikke mindre enn syv jernbanebruer av tre måtte til for å fullføre arbeidet. Den lengste av bruene var 115 meter lang. Arbeidskarene, «Rallarene», var svært dyktige. De fleste av dem var svenske. Innlosjert på gårdene rundt om i Lier, satte de sin ære i å få arbeidet unna. Med en maksimumslønn på kr. 3,- pr. dag jobbet de også om vinteren på tross av snø og tele. Banen ble bygget med en sporbredde på ca. en meter, og det ble bygget grinder ved hver overgang. Banen hadde 8 stasjoner og en svingskive, som toget kunne snu på, i hver ende. To små tyske lokomotiver, kalt «Hole» og «Lier», skulle betjene banen. Som en startpakke ble det også kjøpt inn to personvogner samt noen vanlige godsvogner og en kombinert gods - og konduktørvogn. I juli 1904 var den smalsporede banen bygd ferdig og den 12. juli 1904 ble banen åpnet i et storstilt arrangement med statsminister Francis Hagerup og stortingspresident Johan Henrik Paasche Thorne som hovedgjester. Helt i starten gikk banedriften litt trått, men etter få år begynte turismen å ta seg opp betraktelig. Beliggenheten og den nydelige naturen både opp Lierdalen, og videre på Tyrifjorden - gjorde at folk strømmet til fra både Drammen og Oslo for å ta turen.
Søndager i sommerhalvåret var det stor trafikk på Sylling stasjon. Kl 10.15 kom toget fullstappet med turister. De som hadde vært med på disse søndagsutfluktene flere ganger, visste at når de tok snarveien nedover jordene mot endestasjonen Svangstrand, var de sikret plass på dampbåten. Da rakk de ned før toget tøffet inn på stasjonen. Derfor løp de av gårde så fort de kunne. Damene med skjørtekantene løftet opp, herrene med handa på stråhatten som ville ha seg en dans på hodet. Springmarsjen førte dem først gjennom en hage, deretter over åkeren til gården Swang før de nådde brygga der Dampskipet «Ringerike» lå fortøyd. Båten hadde bespisning, øl- og vinrett og var ofte fylt til randen. Det fortelles om en tur hvor skipet hadde skalket lukene, og hvor enkelte passasjerer sto med vann opp til støvleskaftet på dekk. Skipet hadde ikke lov til å ta med mer enn 120 passasjerer, men det var ikke alltid lett for en kaptein å la folk stå igjen på kaia på Svangstrand. En gang fikk kapteinen påtale. På søndager med ekstra stor trafikk ble lasteprammen ”Thyra” tatt i bruk, ei gammal lørje med en lasteevne på 15 tonn. Den ble slept etter båten festet med et tykt tau. Bak i lørja sto en dekksgutt og styrte. Båten hadde to klasser, kalt 1. og 2. plass. Skillet var tydelig. Benkene i salongen på 1. plass var trukket med plysj. I 1920 kostet en tur på billigste måte kr 5,60 med toget fra Lier til Svangstrand og videre med båten til Sundvollen. Den dyreste billetten kostet kr 8.30. Det var hvilken klasse passasjerene valgte som avgjorde prisen. Men ett sted var det likhet. På døra til båtens WC hadde en passasjer skrevet: ”Her er alle like, som i Himmelrike, 1. og 2. klasse, skiter i samme kasse.”
D/S «Ringerike»
Tross god pågang de første årene begynte driften av banen og båtruta etter hvert å bli tyngre. Konkurransen fra privatbiler og nyopprettede bussruter var blitt merkbar. Turistene hadde begynt å svikte, og trafikken avtok. Etter sesongen i 1926 kom D/S «Ringerike» inn til Svangstrand på sin siste ordinære tur. Også jernbanen slet. En periode tilbød arbeiderne seg å jobbe for 50 % av vanlig lønn, men heller ikke dette hjalp. I 1937 ble banen innstilt for godt.
Svangstrand er i dag et stille og rolig sted sammenlignet med tilstandene for 100 år siden. Jernbanen og dampskipsbrygga er borte, men stasjonsbygningen står der akkurat likedan. Den er nå i privat eie. For folk fra Syllingområdet er stranda den viktigste badeplassen, med flytende stupetårn og sandvolleyballbane. Fra stranden har en flott utsikt nordover Holsfjorden og mot de tre øyene et stykke ut i fjorden.
[NOR] Om Cachen:
Det er dårlig med parkering på Svangstrand, bruk derfor de oppgitte parkeringskoordinatene. Derfra er det en liten spasertur frem til gjemmestedet. Gå gjerne Gamle Stasjonsvei, den gamle jernbanetraseen inn på stasjonen og du får en følelse av hvordan det var her for 100 år siden. Alternativt følg stranda. Cachen er en en liten boks av militær opprinnelse. Den inneholder et cachedokument, en loggbok og en blyant. Cachen er godt skjult. Sørg for å plassere den tilbake akkurat slik den var plassert når du fant den.
[ENG] About the cache:
There is not much parking space at Svangstrand so please use the given parking coordinates. From there it's a short walk to the hide. Walk Old Station Road, the old railway line into the station, and you get a sense of what it was like here 100 years ago. Alternatively follow the beach. The cache is a small box of military origin containing a cache document, a logbook and a pencil. The cache is well hidden. Make sure to put it back exactly as it was located when you found it.