Utsira-sangen
Utsira, Utsira, kjæraste øy!
Her vil eg leva og her vil eg døy!
Her har eg gått mine fyrste små steg.
Utsira heimstaden min er hjå deg.
Her sprang eg leika hjå far og hjå mor
Her høyrd eg måkane skravla i kor
Om her er lite av buskar og tre
har me dei finaste blomane me.
Kan du ein sumardag tusenfryd sjå,
smilande her innmed havkanten stå?
Kleder vår øy i den finaste let.
Tru om du nokonstad maken har sett?
Fyrtårnet kastar sitt blikk over hav
berger så mange frå søkkvåte grav
Lyser så venleg på øya vår òg
Ljosstråler blinkar frå våg og til våg.
Havet ligg stundom speglande stilt,
jamnast det reiser seg fælsleg og vilt.
Havet kan gjeva og havet kan ta.
Havet, det veldige, hugen kan dra.
Kyrkja den gamle har signa oss ho.
Lita, men trufast, i ætter ho stod.
Signande tek ho barna i famn
Signande lyser oss alle i hamn.