Kirken ble bygd i 1966 og har plass til 100 personer. Den er tegnet av arkitekten Harald Hille og bygd i furu og i stavkirkestil.
Uglen i Kirketårnet
En våt og stormfull natt for lenge siden fikk en ugle forvillet seg inn i et kirketårn. Der fant den seg raskt til rette på en bjelke over den store klokka, og da det både var lunt og tørt, bestemte den seg for at der ville den bo og med tiden bygge sitt rede.
Fra før av bodde det en flaggermus i tårnet. Også den hadde avsluttet nattens jakt og hang – som flaggermus nå engang har for vane – med hodet ned og forsøkte å sovne fra uværet. Da uglen dukket opp, mente flaggermusen at det ville være høflig å by den fremmede velkommen, så det gjorde den.
Uglen dreide hodet etter stemmen og fikk øye på sin nye nabo.
«Også en god aften til Dem, Herre» svarte uglen etter å ha husket at han ikke brydde seg om smaken av flaggermus. «Her bor De jo deilig og romslig. Mon tro det er plass til enda en beboer?»
«Ja jeg skal da ikke klage» pep flaggermusen, «men tårnet tilhører menneskene, og de er straks vanskeligere å omgås. Jeg er så liten og stille, at de slett ikke merker meg, men De, Frue, er unektelig noe vanskeligere å overse. Jeg vil derfor anbefale dem å fly lengre inn på kirkeloftet. Dit kommer ikke menneskene, så der kan De leve fredelig og ubemerket.»
Uglen dreide hode og rullet med øynene mens den lot som å rense fjærne sine. Så vendte den blikket mot flaggermusen.
«Jeg var den klokeste skapning på mine hjemtrakter,» sa den, «og nå vil jeg la min viten komme menneskene til gode. Så hvis De ikke har noen innvending, vil jeg bli sittende her hvor jeg kan komme i kontakt med menneskene.»
«Gjør som De vil, Frue,» svarte flaggermusen. «Mitt forslag var kun et velment råd.»
Neste morgen kom klokkeren opp i tårnet for å ringe solen opp, og der fikk han øye på uglen.
«Hvem er du?» spurte han. «Og hva vil du her?»
Uglen presenterte seg og ga seg til å fortelle hvordan klokkeren så og si på egenhånd kunne forandre verden og gjøre den til et bedre sted å leve for både menneske og dyr. For klokkeren lød det som:
«Uuh. Hu-uh. Hu-hu-hu-uuuh.»
Nå ja, tenkte klokkeren. Så ble jeg jo heller ikke klokker fordi jeg var språkkyndig, men presten snakker både latinn og norsk, og på en slik måte at ingen kan fostå det. Han kan nok oversette. Og så skyndte han seg av sted for å hente presten.
Presten var ganske riktig en lærd mann, og akkurat som uglen mente han å være den klokeste i sine hjemtrakter. Av denne årsaken hadde han lenge ergret seg over at den enfoldige klokkeren alltid døste av en times tid inne i søndagens preken.
Da presten oppdaget at han ikke forstod et ord mer av uglens tale enn hva klokkeren gjorde, unnlot han derfor å innrømme dette, men besluttet heller å utnytte muligheten til å banke litt gudsfrykt inn i klokkeren.
Da uglen hadde tutet et par ganger, anla presten en forskrekket mine, slo korsets tegn og gispet:
«Det er selveste Djevelen. Han sier at han har kommet for å ta mål av din sjel.
Klokkeren gikk et skritt bakover
Riktignok forsto han ikke fremmedspråk, men han hadde nå en gang vært rakker*, i dette faget hadde han sett litt av hvert uten å støte på Djevelen.
Uglen- som forsto hvert eneste ord – rullet med øynene og lot en klatt falle for å vise sin forakt for den løgnaktige presten. Klatten traff den storeklokka og bredte seg utover et område som uglen fant svært passende til situasjonen.
Klokkeren – som ikke var bekjent med uglers måte å vise forakt – misforstod fullstendig hensikten og mistet ansiktsfarge i takt med klattens utbredelse.
«Der ser du,» utbrøt presten. «Hvem andre enn Djevelen ville behandle kirkens eiendom så respektløst?»
Klokkeren nikket ivrig. Han var fortsatt ikke helt overbevist om at presten hadde rett, men han hadde sjela si for kjær til å ta risikoen på noe annet, og dessuten besto jobben hans i å holde klokkene rene. Det tok ham derfor ikke lang tid å løpe hjem etter sin muskedunder, og hvis han hadde vært en berde skytter, vill ikke uglen sluppet fra tårnet med livet i behold.
Til uglens hell lykkes ikke klokkeren i å ramme annet enn klokkestolens overligger, og mens presten høylydt messet en bønn, og klokkeren vasket sagflis, dun og uglelort av ansiktet, flyktet uglen ut samme vei som den var kommet inn. Den hadde nesten ikke fått stjerten med seg, før presten klasket en bibel foran hullet.
«Far?» hvisket en av flaggermusungene, da både prest og klokker hadde forlatt tårnet. «Hvorfor jaget de uglen vekk? Hun ville jo hjelpe dem.»
«Slik er mennersker,» svarte flaggermusen. «Du kan være i besittelse av allverdens visdom og gode intensjoner, men det hjelper deg ikke om du ikke kan gjøre deg forstått. Og hvis du i tillegg skiter på deres verdier, skal du ikke forvente å være velkommen særlig lenge.»
Søndagen etter prekte presten i kirken, at man skal ta seg i akt for de skriftkloke, men prekenen holdt han på latin, så klokkeren – som satt på første rekker – forstod ikke et ord.
*rakker: i eldre tid brukt om mann som utførte renovasjonsarbeid, begravde åtsler og var bøddelens medhjelper.