Molybdengruvene i Sørumåsen Traditional Cache
Molybdengruvene i Sørumåsen
-
Difficulty:
-
-
Terrain:
-
Size: 
(small)
Please note Use of geocaching.com services is subject to the terms and conditions
in our disclaimer.
I Sørumåsen skjuler det seg et digert gruveanlegg som under andre verdenskrig var en del av det tyske væpningskappløpet. På det meste jobbet det 100 mann i anlegget som er lagt i terasser nedover Sørumåsen. I dag er bygningene revet og området grodd igjen, men det er vanskelig ikke la seg fascinere av dette stedet. Sørumåsen byr også på et flott turterreng med Skapertjern som et naturlig midtpunkt.
Den gamle transformatorkiosken
Molybdengrubene i Sørumåsen
Hentet fra: "Lier i våre hjerter" (1988), Per Grimsrud
Hvem som først fant molybden i Sørumåsen, kan vi bare gjette oss til. Kanskje var det skinnkledde skoggangsmenn som for meget lenge siden kom over dette blåhvite mineralet som ligner på bade sølv og bly. For enkelte steder har det ligget helt oppe i dagen. Og kanskje tenkte de skinnkledde at dette var bare et gjenskinn av all rikdommen som fantes nede i dypet. Men der bodde trollene som verget om skattene. Og hvem torde ta kampen opp mot dem? For krutt og dynamitt var våpnene som måtte til, og de var ikke funnet opp ennå…
Sørumåsen strekker seg fra Linnes til Reistad og er på sitt høyeste 261 meter. Fjellgrunnen består for det meste av granitt, den såkalte Drammensgranitt. Bare nede i åskanten forekommer andre bergarter, til dels av et bløtere slag.
Men isprengt granitten finnes her og der den sjeldne molybdenen. Navnet bygger på det greske «molybdos» som betyr bly. De gamle grekere trodde faktisk at det var bly de hadde funnet. Molybden er litt lettere enn bly, det har en egenvekt på 10,2 mot bly 11.4. Men mens bly smelter ved 327 grader, smelter molybden først ved 2620 grader.
I rein tilstand er mineralet hvitt eller ufarget. Det er bløtt og smidig og kan skrives med som bly. I stållegeringer gjør molybden materialet hardere og seigere, dessuten meget motstandsdyktig ved høye temperaturer. Det blir da også brukt til rakett- og jetmotorer, til kanoner og spesialverktøy. Også i aluminiumsindustrien inngår molybden som en viktig bestanddel, da den gjør produktene mer smidige.
Første utvinning påbegynt i 1918
De første funnene som ble gjort i Sørumåsen som vi veit om, ble gjort i 1918. Da ble de mutet og registrert hos bergmesteren for Østlandet (å mute betyr å melde fra om funnet og søke om tillatelse til å sette i gang drift). Først ute var to karer som kalte seg Sv. Nedberg og Br. Larsen. Men samme året anmeldte «A/S Lier Molybden» to funn ved Skapertjern (Skarbotjern).
I de følgende ar dukket nye navn opp i bergmesterens protokoll: A. Utengen og L. Ugelstad. Og etter utbruddet av siste verdenskrig, Erling Slottfeldt Ellingsen og Alfred Meløy. Det var sistnevnte som hadde retten til de mest lovende forekomstene da stordriften tok til. I alt ble det gjort funn på atten steder i Gullaug, Linnes og Sørum skoger.
Drift i Sørumåsen startet trolig straks etter at funnene var mutet i 1918. Men det viste seg snart å være et misforhold mellom innsats og lønnsomhet. Driften varte derfor bare noen få år. Det hele var også av beskjedent omfang sammenlignet med det som skulle komme tjue år seinere. Men det ble da også den gang sprengt ut en mindre tunnel og lagt skinnegang i den. Malmen ble kjørt ut på traller manuelt.
Kløvet på hest til Spikkestad stasjon
Som guttunge var jeg inne i den vesle tunnelen, plumpet i vannhull og svertet fingrene på blåhvite årer i fjellsidene. Utafor lå malmhauger og tykke jernplater der de hadde knust malmen med svære hammere. Det verdifulle mineralet ble så omhyggelig sortert og pakket i kasser. Disse måtte enten bæres, kløves på hesterygg eller kanskje mest, kjøres på vinterføre fram til Spikkestad stasjon.
I samme retning bar det også da utvinningen startet opp igjen. Korteste veien var ellers ned til Linnes, men der stengte jernbanen og mange tekniske vanskeligheter ellers med ulendt terreng osv. Veien kom da til à slynge seg det meste av åsen oppover, fra tørkeriet i bunnen av anlegget til Skapertjern og videre til Spikkestad.
Den tyske krigsmakt satte i gang utvinningen på nytt
Under siste verdenskrig kom driften som sagt i gang igjen. I Europa finnes det svært lite med drivverdige forekomster av molybden. I Norge har vi noen. Knaben gruber på Sørlandet hadde relativt rike forekomster og var lengst i drift. Men under krigen var også forekomstene i Sørumåsen gode nok med sine 0,2 %, mot Knabens 0,5 %.
Det var den tyske krigsmakt som satte i gang utvinningen på nytt. Uniformerte så jeg imidlertid aldri ved grubene, enda jeg ofte gikk forbi. Bare varselskiltene på tysk fortalte hvem som sto bak.
Som sagt var forekomstene magre. Men ved den såkalte «flotasjonsprosess» var det blitt mulig å utnytte også de magre. Flotasjonsverket, til daglig kalt «vaskeriet» var et byggverk av store dimensjoner som virkelig ruvet i åsen. Det var bygget i terrasser ned over skråningen på veldige fundamenter, der vannet falt fra avsats til avsats som et ledd i prosessen. Flotasjonsverket sto ferdig i 1944 og hadde da en kapasitet på 80 tonn råmalm i døgnet.
Fremstillingsprosessen
Kort fortalt artet framstillingen seg slik at den brutte malm først ble ført ut av tunnelen på lave vogner, drevet med strøm. Så gikk veien til knuseriet, en slags mølle der malmen ble malt ned til en kornstørrelse på 0,2 mm, altså så fint som støv. Dette produktet ble i vaskeriet blandet med vann samt visse kjemikalier og tilført luft under stadig omrøring. Molybdenpartiklene festet seg da til luftblærene og steg til overflaten. Her ble de så skummet av ved hjelp av et sinnrikt skovlesystem. Steinpartiklene sank til bunns, ble skyllet vekk og gjennom et rør ført ut på en fylling.
Av vann trengtes som vi forstår, store mengder. Det ble pumpet fra Skapertjern, som jo lå ganske nær. Avløpsvannet kom til å danne en helt ny bekk ned gjennom skogen. Det hadde en spesiell lukt, og det ble advart mot å drikke det. Men buskapen min drakk av det. Så det var kanskje ikke så farlig likevel.
Etter skummingen var molybdenen som en grå grøt. Den gikk nå over i tørkeriet, der den ble spylt med varm luft til den ble tørr. Det endelige produktet minnet mye om sement og ble fylt i papirsekker. En liten sekk var et helt løft for en mann. I alt ble det produsert 17 tonn molybden i Sørumåsen, ikke så mye i den store sammenheng. Men vi må huske på at virksomheten med full produksjon varte bare et snaut år. I 1945 var det slutt.
Andre verdenskrig
Men la oss ga tilbake til begynnelsen: I 1940 grov mannskaper seg ned til grunnfjellet i horisontale ganger langs åssiden. Gangene kalte de «røsker». Det var forekomstene som skulle kartlegges. Siden ble det foretatt diamantboring i dybden på flere steder, og det slammet som kom opp, ble analysert og funnet lovende, iallfall omkring den gamle gruba. Og det var her de første provisoriske husene ble reist, i første rekke verksted og oppholdsrom.
Langt nede i åsen gikk de inn med hovedstollen. Den ble til slutt mange hundre meter lang og var selve nerven i systemet. Fra hovedstollen stakk sidestoller ut. En førti meter djup sjakt førte opp i dagen omtrent midtveis. Nok en sjakt lengre inn, sørget for ventilasjon. Over hovedstollen ble det også påbegynt en ny tunnel med sideganger.
Mange nye bygninger kom opp etter hvert, solid fundamentert på granitten. Spise- og vaskebrakka dekket aleine 160 m2. Videre var det verksteder, smie, kontorbygning, lagerhus og tre boliger. I skogkanten nede ved Linnes ble det bygget to funksjonærboliger. Disse er fortsatt i bruk. Men husene i åsen er alle borte. Eneste transformatorkiosken som var oppført i murstein, står igjen, men i ynkelig forfatning. Alt i tre er revet, fraktet bort og brukt enten til nye hus eller andre formål. Av flotasjonsverket er bare de bastante betongmurene tilbake. Til gjengjeld er de så solide at de meget lenge kommer til å fortelle om virksomheten som en gang var her i Sørumåsen.
Molybdengrubene sysselsatte mange fra bygda og de nærmeste distriktene. Arbeidstokken nådde toppen i 1944 med 95 arbeidere og 7 funksjonærer. Samme året hadde disse i lønn henholdsvis kroner 451 000 og 52 000. De som bodde i Røyken og Drammen fikk en lang vei fram til arbeidsstedet. Kort ble den ofte heller ikke for folk fra Lier.
Kosten var vel også så som så - med knappe rasjoner og mye surrogat. Men anlegget sørget for ekstrarasjoner, hadde også eget suppekjøkken med ansatt kokke.
Krigstilstanden var en betingelse for driften av denne gruba. Prisen lå på ca. 50 kr. pr. kilo molybden så lenge krigen varte. Men da våpnene ble lagt ned, sank den til kr. 5 pr. kilo. Å fortsette ble en umulighet. Men det tyskdominerte «Norsk Bergselskap», som offisielt hadde stått for driften, måtte i alle tilfeller ut av bildet. Alle aktiva ble straks beslaglagt av «Direktoratet for fiendtlig eiendom». Dette forsøkte så å sette i gang annen produksjon i lokalitetene som var til stede i fullt mon. Og mange ledige hender ventet på noe å gjøre.
Bygget ved hjelp av molybden fra Sørumåsen?
Etterkrigstiden
En tid ble det laget loppepulver, seinere søtningsstoffet sakarin. Men det gikk ikke så bra. Problemene var mange. Det foregikk stadig tyverier fra lagerrom og verksteder. Til slutt så ikke eierne annen utvei enn å kvitte seg med hele herligheten.
Anlegget i sin helhet ble solgt til en grosserer for 100 000 kroner. Grossereren var forretningsmann og solgte først unna noe av det mest verdifulle. Så utlyste han auksjon over resten. Auksjonen ble holdt den 26. oktober 1949. Det kan nevnes at bolighusene gikk for fra 3000 til 4500 kroner. Spisebrakka for 8000 kroner. Auksjonarius var lensmann Haugen.
Grubedriften etterlot seg ellers mange sår i landskapet. Her var djupe sjakter som matte sikres, så ikke folk og særlig fe gikk utfor og slo seg ihjel. Lier kommune bevilget således 84000 kroner til dette formålet. En 70 meter djup loddsjakt vest for Skapertjern ble stengt med en betongpropp. Gjerder ble satt opp langs en åpen grubegang. Ei ny bru ble også bygget der veien var.
Bergmesteren i Østlandske distrikt peker forøvrig på at grubene ikke bør sikres sa grundig at drift blir umuliggjort for all framtid. Det dreier seg tross alt om en potensiell ressurs av et sjeldent mineral. Konjunkturene er her bestemmende. Etter at Knaben ble nedlagt i 1973 er det ingen molybdengruber i drift i Europa.
Atskillig av det som må til ved grubedrift i utmark, kan komme til nytte når stillheten senker seg over en arbeidsplass som nå bare er historie. Slik sett har den veien som ble anlagt, kommet både grunneiere og turgåere til gode. Nå kan tømmer fraktes helt fra Skapertjern og enda lengre. Før måtte man lunne tømmeret og kjøre det ned åsen med hest
Et sår i landskapet? Javel. Men naturen sjøl sørger etter hvert for at sårene blir mindre. All slags vegetasjon skyter opp og dekker til. Snart må vi kanskje leite for å finne spor av molybdengrubene i Sørumåsen.
Utforsk området, legg ved bilder i loggen
Når dere først besøker denne cachen vil jeg anbefale dere å utforske området. Den tette vegetasjonen og terrassene som ble anlagt gjør at molybdengruvene og flotasjonsverket i dag er godt skjult i terrenget, men etterhvert som man beveger seg rundt er det vanskelig ikke å la seg overraske og forbløffe over dimensjonen og aktiviteten som må ha vært her.
Velger dere å fortsette oppover mot Skapertjern vil dere passere rett over hovedåra. Legg merke til hvor smal denne er. Det skyldes at den molybdenmalmførende sona her i Sørumåsen sjelden er mer enn 2 meter bred.
Det heter seg at bilder sier mer enn tusen ord, jeg vil oppfordre dere som besøker molybdengruvene i Sørumåsen om også å legge igjen bilder som kan fortelle litt om deres opplevelser.
Geologi i Lier
Vil du lære mer om molybdendannelsen i Sørumåsen kan et besøk til earthcachen GC4PN1W Geologi i Lier, Molybden anbefales.
Cachen inneholder ikke blyant eller penn, så sørg for at du har med dine egne skrivesaker.
FTF: Tevjen 1. mai 2013 kl. 00.21
Additional Hints
(Decrypt)
Vaav / vafvqr
Treasures
You'll collect a digital Treasure from one of these collections when you find and log this geocache:
Loading Treasures