MEKKEL VANNHAFTE
Hustuften til Mekkel Vannhafte (foto: Korjan)
Guttorm P. Haugens roman Veidemann i villmark er basert på livet til veidemannen Mekkel Vannhafte, som bodde like ved Brumunddalssætra året rundt fra 1830-åra og utover.
Det var i dette strøket rundt Brumunddalssætra han hadde fangstterrenget sitt. Han fanget småvilt og fisket både i sjøene og vassdragene. Av og til tok han turer ned i bygda for å selge noe av fangsten sin. Hvis gardkjerringene spurte om han fikk noe sætermat av budeiene deres, var svaret alltid fast og bestemt: «Itte så mye som dom vrir tur fatkluten engong!» Han ville ikke utlevere noen.
Mekkel Vannhafte ble også kalt Mekkel Brumunddala, da han bodde like ved Brumunddalssætra. Her lagde han seg ei enkel tømmerbu ved Vannhaftebekken. Bua besto av tømmerstokker som var gravd inn i jordbakken. Den var om lag 2,50 x 2,10 m i grunnflate, og stod med tak til omkring 1900. «En må komme ganske nære for å se at det bor noen der. Bua er ikke stort annerledes å se til enn den mosegrodde bakken omkring», skriver Guttorm P. Haugen i romanen om Mekkel. « Om litt tar det til å boble røyk opp fra et piperør som er laget av blåleire. Det brenner på ei grue innerst i bua, helt inne ved jordbakken. Selve grua er bygget opp av stein, og røyken trekker seg opp etter jordveggen bakom, omtrent som i en peis».
Bua lignet mest på en våndhaug. Det er ei hule som vånden, jordrotta, graver under grastorva. «Vænnbauk» kaller eldre folk i Furnes slike jordhauger. Trolig er det derfor han ble kalt for Vænnhafte eller Vannhafte.
Da Furnes allmenning hadde drift i skogen nord for Brumunddalssætra for over en mannsalder sia, ble det felt noen digre graner som ble fraktet fram til saga ved Storbekk-koia. I disse stokkene var det drevet inn noen hemsmidde jernteiner som sagkarene mente måtte være fra Mekkel Vannhaftes tid. Han skulle hatt fiskegarn hengende i noen graner ved bua si. Garnfiske drev han i Brumundsjøen og Jokumsjøen. En primitiv flåte av kabber (trekubber) ble funnet ved Jokumsjøen omkring 1900, og folk mente den var laget av Mekkel.
Huset var nok primitivt, men likevel var det hjemmet til Mekkel. Det fortelles at da Mekkel ble syk og måtte hentes med slede for å bli kjørt ned i bygda, «da gret’n Mekkel». For han visste at han aldri ville komme til Vannhafte mer.
Men med romanen Veidemann i villmark har Guttorm P. Haugen gitt Mekkel et verdig minnesmerke. Gutorm P. Haugen (1911) er en allsidig kunstner; visedikter, forfatter og maler. Han startet sin skrivekarriere hos Nils Johan Ruud og «Magasinet for alle», som publiserte over 200 noveller. I 1945 debuterte Haugen med boka «Dauingedalen», men det virkelige gjennombruddet kom i 1967 med - Veidemann i villmark. Senere ga han ut flere bøker om villmarksliv. Haugen har en egen evne til å trollbinde leseren. Vill, vakker og brutal natur blir levendegjort ved forfatterens og malerens ekte kjærlighet og nærhet til naturen.
I dag er det lite igjen av bua til til Mekkel. Men plassen kan påvises. Fra Brumunddalssætra går stien i retning Jokumsjøen, og en ti minutters gange fra Brumunddalssætra kan en fortsatt se gropa i jordbakken.
Det anbefales å parkere ved avkjøringa til Brumunddalssætra. Gå ikke helt inn til sætervangen, men gå rett fram i nordøstlig retning til størhuset (fra 1880-tallet). Gå over 2 grøfter på utsiden av gjerdet. På grunn av hogst er det vanskelig å finne stien som går til Vannhafte. Gå i nordøstlig retning etter å ha passert de to grøftene, og gå over hogstområdet. Da vil du etter hvert komme til en fin sti. Følg denne nord-østover. Før du kommer frem, passerer du Vannhaftebekken. Det er ca 500 meter å gå fra størhuset.
Kilde: "Jakt og fiske i Furnes allmenning", 1985 Utgitt av Furnes jakt- og fiskeriforening (Reidar Bekkelund og Helge Hagen)
"Hedmarksvidda - Norges snilleste fjell" av Helge Hagen, Geir Vestad og Trond Lillebo, 2005
