SKREPPÅSEN
(Foto: Korjan)
Skreppåsen er et stort seterområde, men bare noen av de gamle husene er igjen. Her var det seterdrift med både budeier og gjetergutter. Det var også både mjølking, ysting og kinning av smør. På området var det 3-4 setervanger. Fra historiebøkene kan man både lese om Skreppåsgrana, stein med "fæler" i og russere.
Skreppåsgrana
Den kjente Skreppåsgrana sto på Skreppåsen sæter. Under jordskjelvet 18. oktober i 1962 blåste den over ende. Det er nok den største grana som har vokst opp i Furnes Almenning. Tre voksne menn måtte til for å ta omkring den i brysthøyde. I 1946 ble den målt. Da var den 23 meter høy, omkrets i brysthøyde på 3,67 meter og diameter på 1,17 meter. Da den blåste ned i 1962 fant de ut at den var ca 160 år gammel. Rotstokken av Skreppåsgrana endte sine dager som veiviser til Skogmuseet i Elverum. De to andre stokkene ble portstolper på Skattum, gården som eide lykkja der grana sto. Stammen på Skogmuseet måtte tas ned igjen etter 20 år, da det ble konstantert for mye råte.
|
Skreppåsgrana (foto: digitalmuseum.no) |
Stein med "fæler" i
På Skreppåsen er det også en annen severdighet. Det er en litt større rullestein med tydelige avsatt fotspor etter en ukjent kjempe. Hva som har satt disse sporene, er det delte meninger om. Det er nesten så en kjenner et kaldt gufs når en ser disse "fælene".
Russere på Skreppåsen
I 1942 hadde småbrukere i Nordåsen og Nybygda leid sæterhusa til vestre Alu på Skreppåsen, og de hadde fått lov til å flytte fjøset. Landet lå under tyskernes kontroll. Småbrukerne hadde lest i avisa og hørt prat om at noen russerfanger hadde rømt under transport den 20. april. Det var strengt forbudt å hjelpe slike med mat eller husly. Tvert om skulle slike ting meldes fra til lensmann eller politi, hvis man så rømlinger eller visste om at andre hadde understøttet slike. I bygda hadde NS-partiet gått rundt med gevær og undersøkt utløer etter jakt på russerne. Overtredelse av krigslovene ved å hjelpe russiske fanger, kunne føre til den strengeste straff. I de sensurerte avisene kunne en lese at russiske fanger kunne skade både eiendom og helse.
29. april 1942 var fjøset langt på nær ferdig flyttet til den nye tomta, da fire personer kommer vandrende sørover vangen fra Skreppåsgrana. De hadde militærfrakker, så karene skjønte fort at dette måtte være russerfangene som hadde rømt. Russerne hilste med fredens tegn og ville gjerne prate, men språket var umulig å skjønne. Russerne skjønte heller ikke karene på Skreppåsen. De hadde lite med nistemat, så de kunne ikke hjelpe dem med mat eller drikke. Det eneste de skjønte var at de ønsket å vite retningen til Sverige. Karene pekte ut retningen, vinket farvel og russerne forsvant i sørøstlig retning. En av arbeidskara fant sykkelen sin, men basen ba han sette den fra seg, for han ville ikke ha noe av at de skulle varsle om at de hadde sett russerne. "Det mæst førnuftige vi kænn gjøra nå, det er å hølde kjæften på øss, - hår ått seg!" I bygda gikk det rykter om at russerne var sett på Skreppåsen, men arbeidsfolka holdt på sitt om at de aldri hadde sett noen russere. Russerne ble aldri mer nevnt. Det gikk bra med russerne. Senere på våren fikk de vite at de fire rømlingene hadde kommet velberget over til Sverige.
Fra parkeringa ved vegen anbefales det å gå til brua over bekken. Der går det en tørr og fin sti frem til cachestedet. Det er litt dårlig signalforhold for GPS nær cachens plassering, så det er ikke sikkert koordinatene er helt presise. Det skal likevel ikke være til så stor hinder for å finne cachen.
Kilder:
Minner fra Furnes, Furnes historielag, 2010, 2012, 1990
Furnes almenning - Skogbruk, jakt og fiske 1920-1970 av Olav Thingstad
