Den skrikende roten fra galgebakken..
At vi finner alrunen blant mysteriene skyldes det at den en gang var en forholdsvis uskyldig legeplante som med tiden ble innvevd i så mye mystikk at folketroen til sist gjorde den til den sterkeste og farligste av alle trolldomsvekster!
Den kom til å representere det uutgrunnelige og lokkende i vekstenes forunderlige verden.
Å berøre planten er direkte livsfarlig men det lar seg gjøre å plukke den:
Først må man grave forsiktig rundt den til bare den ytterste rotspissen sitter fast i bakken. Så binder man en sort hund til roten og går unna. Når hunden forsøker å følge sin herre, drar den planten med seg - men i samme øyeblikk dør hunden som et stedfortredende offer for sin eier. Han kan nå uten fare ta den dyrebare planten opp fra bakken. Hundekadaveret skal graves ned der planten har stått og man skal forrette en begravelsesseremoni til ære for dyret som måtte sette livet til.
Fremgangsmåten er omstendelig, men vel verdt strevet og prisen på en hund, for planten har også den egenskapen å drive bort demoner. Disse flykter i redsel bare planten kommer i nærheten av den besatte! Det ble også påstått at idet alrunen ble trukket opp av bakken utstøtte den et så forferdelig skrik at den som hørte det falt død om av skrekk!
Fra å ha vært en menneskelignende vekst var alrunen blitt et fryktelig levende vesen. Det ble stadig knyttet nye tradisjoner til den, mens noen av de gamle ble glemt. Et nytt tilskudd til folketrua var at alrunen bare kunne vokse under galgen. Derav navnet "galgemannen". Det var ikke mange som våget seg til galgebakken natterstid for å grave opp alrunen av jorden.
De fleste foretrakk nok å kjøpe den i stedet. En ny alrune kostet en formue, den gjorde eieren usårbar i strid og ga ham "friskudd", dvs. at han traff alt han siktet på - den helbredet ham for alle sykdommer og var særlig virksom mot slikt man pådro seg på kjærlighetens slagmark!! Den hjalp eieren til å finne skjulte skatter og ingen kvinne kunne motstå dens makt og dragende kraft.
Av og til hendte det at alrunene ble lei av sin herre. Da virket den ikke og man kunne like godt selge den med det samme, ellers ble den ondskapsfull og stelte til ulykke.
Enhver som eide en alrune fikk med tiden betenkeligheter med å beholde den, for det var farlig å tilvende seg mer lykke enn det som var tiltenkt en. Det var fare for at det gikk ut over andre - summen av lykke i verden var nemlig konstant. Tok en for mye av den, fikk en annen for lite..
Men å kvitte seg med en alrune kunne være vrient, særlig hvis den var gammel og hadde hatt mange eiere. For det var med alrunene som med svarteboka "Cyprianus": den kunne ikke gis bort, bare selges for mindre enn man selv hadde gitt for den. Når prisen var falt til rikets minste myntenhet var det umulig å finne en kjøper. Når eieren døde måtte alrunen følge med i kisten og på dommens dag skulle den stige fram for Gud ved sin eiers side og kreve hans andel av det evige liv!
Alrunen har hatt en sterk posisjon i folketroen til langt inn på 1700-tallet. Det var først etter at obligatorisk skolegang var innført at troen på dens magiske krefter begynte å forta seg. Men den dag i dag spøker den faktisk: for bare noen år siden sendte dansk TV et intervju med en eldre mann på Sønderjylland som i fullt alvor påsto at hans naboer øvet ondskapsfulle heksekunster og ikke vek tilbake for å pusse alrunen sin på folk og fe..
