Skogrøvar'n Traditional Cache

Skogrøvar'n var er en del av de Verdalske Befestninger. Den største forskjellen mellom Skogrøvar'n og Bergyl'n, eller Galleri Nord, er at den aldri ble bygd.

Skogrøvar'n, eller Skogrøverknappen som navnet egentlig er, er historien om fortet som aldri ble bygget. Etter unionsoppløsningen i 1905 ble det lagt nye planer for forsvar av landet mot øst. Flere ulike løsninger ble skissert og vurdert, noen ble det noe av, andre ble skrinlagt. Både Verdal og Stjørdal ble sett i sammenheng, og delvis satt opp mot hverandre da pengene skulle bevilges. 

I mars 1906 ble det foretatt befaring på de aktuelle stedene, Det var enighet om at det viktigste var å få bygget Galleri Nord og Sør samt Blokkhuset, slik at man hadde kontroll over dalføret rett øst for Vaterholmen (Sogna). Det var langt større uenighet om hva man skulle gjøre på Bergyl'n. Sterke krefter mente at man måtte bygge et permanent forther dersom man skulle gjøre forsvaret effektivt. 

Som i dag var det også på denne tid økonomiske føringer for investeringer. Dette førte til flere runder med utredninger og vurderinger før bevilgningene ble gjort. Det ble tidlig klart at det skulle opparbeides en kanonveg opp til Bergyl'n. Denne vegen var i utgangspunktet tenkt for å frakte opp kanoner ved behov, men dersom det skulle bygges et fort her, ville den samme vegen kunne benyttes til det. 

Terrengbefaringen viste at dersom man skulle bygge et permanent fort her, måtte det sprenges ned i Skogrøverknappen. Den skulle befestes med tre 10,5 cm festningskanoner, samt noen mitraljøser. Det ble utarbeidet tegninger og kostnadsoverslag. Man antok at fortet på Skogrøvar'n ville koste 189.000 kr inkl veg. 

Vegen var en historie for seg selv. Det ble argumentert med at det var behov for en mindre veg dersom det ble bygget et fort, enn om det skulle være flyttbart artilleri her. Det skulle utplasseres 6 stk 8,4 cm hurtigskytende kanoner på Bergyl'n. Disse ble trukket av 6 hester. Ekvipasjen med hester, forvogn og kanon var 10 til 12 meter lang og veide 2 tonn. Dermed ble det stilt store krav til stigning og svingradius. Detaljerte beskrivelser for vegbygging ble utarbeidet av Ingeniørvåpenet.

Vegen ble bygget, men fortet ble det aldri noe av. Oberst Georg Stang, sjefen for festningsartilleriet var i tvil om dette ville bli en god løsning. Han var bekymret for at fortet ble liggende for langt unna dalmunningen i øst, samt at fiendtlige tropper kunne omgå fortet ved å gå i terrenget sør for fortet. De tre kanonene skulle plasseres med 12 meters mellomrom. Da kunne alle kanonene betjenes samtidig. Kanonene skulle plasseres i gruber som var delvis sprengt ned i fjellet, med brystvern av betong. Fra kanonstandplassene skulle det sprenges trapper ned i fjellet til beredskapsstillinger. Videre skulle det være tunneler til oppholdsrom og skyttergraver. Oppholdsrommene skulle være store nok til å huse både artilleribesetningen og et infanterikompani. Lys og luft skulle besørges av lyssjakter sprengt ut i den loddrette fjellveggen mot nord. Disse skulle sikres med armert betong og jernlemmer. Det var sågar planer om to utvendige lyskastere som skulle lyse opp terrenget ved behov. Kjøkken var selvfølgelig planlagt, det samme var et avløpssystem for vann, ikke ulikt de som finnes i Galleri Nord og Sør. 

Til tross for denne svært detaljerte planleggingen ble det aldri bygget noe fort her. I stedet ble det ansett som tilstrekkelig forsvar med Galleri Nord og Sør, samt Blokkhuset rett ovenfor Vaterholmen bro. Som en siste forsvarslinje ble kanonstillingene på Bergyl'n etablert.