Alf Prøysen (født 23. juli 1914 som Alf Olafsen på Rudshøgda i Ringsaker, død 23. november 1970 i Oslo) var en norsk visesanger og forfatter som var aktiv i perioden fra 1945 til sin død i 1970. Han arbeidet i flere ulike medier: bøker, aviser, scene, grammofonplater, radio og tv. Mange av sangene og fortellingene hans er blitt folkeeie i Norge.
De fleste fortellingene og sangene til Alf Prøysen foregår i et miljø som ligner på bygda hvor han vokste opp: påHedmarken på 1920- og 1930-tallet; mellom gårdsarbeiderne på store gårder og mellom naboer og familiemedlemmer på husmannsplasser. Det er spesielt de tidligste tekstene hans som foregår i gårdsarbeidermiljøet. På 1960-tallet handler sangene og fortellingene mer og mer om folk flest, uavhengig av om de er rike eller fattige.
Det er ulike meninger om hva som var budskapet i fortellingene og sangene hans: noen mener at det handler om hvordan fattigdom og misunnelse ødelegger for mennesker, noen synes det er koselige historier fra gamle dager, mens andre igjen synes at Alf Prøysen er flink til å vise hvorfor folk oppfører seg som de gjør.
Da Alf var liten, het han Alf Olafsen.[4] Da han var 24 år gammel, i 1938, skiftet han til etternavnet Prøysen etter plassen som familien bodde på. Samtidig, eller litt senere, begynte foreldrene hans også å bruke det etternavnet.[5][6]
Alf gikk på Furu skole fra 1922 til 1929.[3] Skolen lå 3 kilometer unna Prøysenstua. Han kunne lese da han begynte på skolen, og var flink til å skrive og tegne.[2][3] Men han var ikke flink i tresløyd og gym.[7] Etter at han hadde gått på 7-årig grunnskole ble han konfirmert høsten 1929. Etterpå gikk han på fortsettelsesskole i Veldre 1929–30. Vinteren 1931–32 gikk han på amtsskolen i Ringsaker.[2] Da han var ferdig der, håpet han å få begynne på Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, men han fikk ikke støtte til det av kommunen.[2][3] Derfor måtte han begynne å arbeide på gård. Fordi han var flink på skolen, hadde han likevel fått gå to ekstra år på skole, sammenlignet med de fleste av vennene og naboungene der han bodde.[2]
Han arbeidet som gjetergutt og gårdsgutt. Først var han på gården Hjelmstad sommeren 1929. Siden arbeidet han på flere andre gårder i Ringsaker: Nordre Børke, Vik, Opsal, Vestre Løken og Rud.[3] I 1939 (på fløttardagen 14. april) sluttet han i jobben på gården Ner-Skyberg i Ringsaker. Senere det året fikk han jobb på gården Lodding på Kløfta på Romerike. Da var han 25 år gammel.
De fleste fortellingene og sangene til Alf Prøysen foregår i et miljø som ligner på bygda hvor han vokste opp: store gårder og små husmannsplasser på 1920- og 1930-tallet.
I løpet av 1930-årene, mens han bodde hjemme i Ringsaker, var han med i amatørteater.[3] Han skrev teaterstykket Gifting på Nautebakken[3], og han skrev også revyviser for amatørrevyer.
Det første diktet hans som sto på trykk var «Røde geranier»; det sto i bladet Kooperatøren i 1938. Han fikk 20 kroner i betaling for det. (Det var mye penger; året etter fikk han 90 kroner i månedslønn på gården Lodding.) I 1938 fikk han også dikt på trykk i bladet Arbeidermagasinet. Alf Prøysen hadde blitt venn med Knut Fjæstad fra Stange i 1932, da Fjæstad var handelsbetjent på samvirkelaget på Rudshøgda. Siden var de brevvenner. Det var Fjæstad som hjalp Prøysen med å få dikt på trykk i blad. Fjæstad arbeidet på kontoret til Norges Kooperative Landsforening i Oslo, og kjente redaktøren i bladet Kooperatøren.[2]
Barndomshjemmet Prøysenstua var i privat eie fram til 1985; det var Alf Prøysens søstersønn Rolf Ove Hagen som da eide huset. Ringsaker kommune kjøpte det og tilbakeførte det til den stilen og standarden det hadde hatt under Prøysens oppvekst på 1920-tallet.[1] Huset var åpent for omvisninger både før og etter 1985. Opplevelsessenteret Prøysenhuset vedE6 på Rudshøgda åpnet i 1987. Et nytt museum åpner sommeren 2014.
Inge Haukvik fra Børsa i Sør-Trøndelag har landets største samling av Prøysen-gjenstander; og har etterhvert også samarbeidet med Prøysenhuset om å utvikle deres samling.[59][60]
Utenfor NRKs lokaler på Marienlyst ligger «Steinrøysa neri bakken», et minne som ble etablert i 1971 på initiativ fra NRK. Steinrøysa består av én stein fra hver kommune i Norge. Steinrøysa er siden utviklet til en minnelund over Prøysen, Erik Byeog Otto Nielsen; de tre samarbeidet i radioprogrammet Søndagsposten.[61][62][63]
Skulptøren Sivert Donali har laget to helfigur-statuer av Alf Prøysen: Statuen hvor Prøysen går gjennom grinda ble avduket på Rudshøgda i 1989.[64] En statue av Prøysen som spiller gitar,
