Innherad Teglverk ble etablert i 1959 og var i virksomhet fram til begynnelsen av 1980-tallet.
Teglproduksjon
Den tidligste bearbeidingen av leira foregikk ved tråkking av mennesker eller dyr. Dette var svært lite behagelig for dyrene, og mang en hest måtte avlives etter en sesong. Etterhvert ble denne manuelle bearbeidingen erstattet av dampmaskin.
Sumperom
På 1950-tallet begynte enkelte teglverk å vurdere bruken av såkalte sumperom. Inspirasjonen kom fra teglverk i blant annet Tyskland, Holland og Sverige. Det nye Bratsberg Teglverk i Lunde var pioner på området og tok i bruk Norges første sumperom i oktober 1963. Det nye Alna teglverk i Nes fulgte etter som nummer to høsten 1966. De tre neste var Innherad Teglverk, Graveren Teglverk, og Rakkestad Teglverk. Sumperom, av noen feilaktig kalt "silobygg for leire", viste seg å være svært effektivt. I sumperommet fikk leiren bedre plastisitet, den ble mer stabil og produktene mer målnøyaktige. Dette var svært viktig i produksjon av fasadetegl. Sumperom var imidlertid noe ukjent blant de "gamle" teglverkene, og de nye verkene ble møtt med argumenter om at det var uforståelig å bruke penger på et "lagerrom for leire". Denne holdningen er trolig en av årsakene til at flere gamle teglverk forsvant i 1960- og 1970 årene.
Forming av murstein
Det var bankeren som tradisjonelt formet mursteinen. Det foregikk på samme måte som brødbaking, der man tok en leiv og la den i en form. Deretter ble den banket solid inn i formen for å bli massiv nok.
Forming av takstein
På samme måte som for murstein, ble takstein tradisjonelt formet ved at man tok en leiv med leire å smurte den utover i en form. Mens mursteinen ble "banket" inn i formet, ble taksteinen "strøket" slik at den fikk sin endelige form. Håndverkeren for dette kaltes naturlig nok for "strykeren".
Forming av drensrør
Forming av drensrør har stort sett foregått maskinelt. Man brukte såkalte "rørpresser" som presset ut leira i en streng.
Tørking
Etter forming måtte leiren tørkes. Dette foregikk til å begynne med i friluft, og etterhvert i tørkehus og tørkeskur. Ulempen med friluftstørking var at et regnskyll kunne ødelegge hele produksjonen. Derfor ble steinen alltid tildekket med lemmer, men det var ofte ikke godt nok. Tørkehusene var derfor et viktig fremskritt. Både friluftstørke og tørke i hus tok tid, ofte 3-4 uker før man kunne brenne steinen.
Brenning
Tunnelovn Utover i 1950-årene begynte tunnelovnen å få fotfeste i både Europa og Norge. Det var imidlertid stor skepsis til denne type ovn blant de etablerte teglverker. Norges første tunnelovn ble tatt i bruk ved Ganns Potteri og Teglverk i Sandnes i 1953. Cato H. Evensen Industriovner i Fredrikstad leverte tunnelovn til det nye Bratsberg Teglverk i Lunde, 1957. Også Nes Teglverk i Åndalsnes og Graveren Teglverk i Sandnes bygde tunnelovner i denne perioden.
Sortering
Siste del av teglproduksjonen besto av sortering, og i moderne tid emballering. Sorteringen hadde til hensikt å skille mellom god og dårlig teglstein, samt å kassere ødelagt stein. Steinen ble i gamle dager ikke emballert, men stablet direkte på lastebiler, lektere m.m. Fra 1960-70 tallet ble det vanlig å emballere ferdige produkter før det ble kjørt til byggeplass.
Kilde: http://www.teglverk.no/teglproduksjon
Pilegrimsleden Stiklestad-Munkeby (20 km)
Du begynner vandringen ved å gå sørover langs Stiklestad allé, gjennom Verdal sentrum og langs Verdalselva. De første kilometerne går på asfalt, resten av dagsetappen følger grusveier og skogstier. Halvveis på dagens etappe ligger Halle kirkested med en fantastisk utsikt over Verdalen og Trondheimsfjorden. Her stod det en kirke frem til 1815. Etter vandring gjennom skog og fruktbart jordbruksland ender dagens etappe på Munkeby. Her ligger ruinene etter et gammelt kloster fra 1100-tallet og et nytt cistercienserkloster innviet i 2009.