Bokstaveringsalfabet, av og til misvisende omtalt som fonetisk alfabet, finnes i mange språkutgaver. Det har historisk eksistert mange ulike nasjonale bokstaveringsalfabeter, gjerne med utspring i å forhindre misforståelser over telefon og radio-samband der støy og dårlig lydkvalitet ellers kan gjøre det vanskelig å stave en og en bokstav på en tydelig måte. Noen bokstaveringsalfabeter er så innarbeidet at de også brukes til daglig, f.eks. på bingo.

Etter flere års arbeide med å utarbeide et internasjonalt bokstaveringsalfabet som fungerte for mennesker med ulike morsmål, standardiserte i 1956 den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart (ICAO) et internasjonalt alfabet i den form det fremstår i dag. Den internasjonale telekommunikasjonsunion (ITU) fulgte opp med et praktisk talk likt alfabet i 1959, ogden internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO) fulgte opp i 1965. Alfabetet ble også tatt i bruk miltært, og refereres ofte til som «Natos fonetiske alfabet». Ordet «fonetisk» ble tatt i bruk for å skille det fra systemer basert på flagg eller morse, men systemet har ingenting med fonetikk å gjøre.