Gladiator var en videreutvikling av forgjengeren Gloster Gauntlet. Konstruksjonen ble ledet av H.P. Folland og startet som et privat prosjekt under fabrikkbetegnelsen S.S.37. Prototypen (reg. K5200) hadde en Bristol Mercury VIS 9-sylindret radialmotor på 645 hk, en bevæpning på to Vickers og to Lewis maskingeværer (begge kaliber 0.303, dvs 7,7 mm) og fløy første gang i september 1934. Skroget var bygget av sveisete stålrør, og fremre del (til akterkant av cockpit) var kledt med aluminiumplater. Resten av skroget pluss vingene og halen var kledt med duk.

S.S.37 ble grundig testet, og på bakgrunn av testene bestilte RAF 23 eksemplarer (K6129-K6151) i juli 1935. Samtidig fikk flyet navnet Gladiator. I oktober samme år ble ytterligere 186 Gladiatorer bestilt (K7893- osv). Gladiator I skilte seg fra S.S.37 ved å ha en Bristol Mercury IX motor på 840 hk, lukket cockpit og bevæpning på fire 7,7 mm Browning maskingeværer. Tidlige maskiner hadde en fast to-bladet propell. Senere maskiner (N2265- osv) fikk fast tre-bladet Fairey-Reed propell av metall og en Bristol Mercury VIIIA motor (840 hk og forgasser med automatisk fuelkontroll). Disse fikk betegnelsen Gladiator II og hadde bl.a. sandfilter og luftrenser for operasjoner i ørkenstrøk. RAF mottok i alt 311 Gladiator-fly, hvorav den siste (Gladiator II) ble levert så sent som i april 1940. 38 Gladiator (N2265 – N2302) ble modifisert til Sea Gladiator for Fleet Air Arm, og ytterligere 60 eksemplarer (N5500-N5559) ble bygget fra grunnen som Sea Gladiator. Disse var utstyrt med bremsekrok og katapultfester for operasjoner fra hangarskip og en beholder for en oppblåsbar gummibåt under skroget.