Våningshuset på Johannesløkka er et panelt tømmerhus på en og en halv etasje. Slik det står i dag er det prega av sveitserstil fra siste halvdel av 1800-tallet. Men det er ting som tyder på at deler av huset kan være eldre. Byantikvaren var på befaring i 1977 og registrerte at ett av vinduene i bislaget var av typen "2 rams med 16 ruter". Antikvaren skriver i sin rapport " Det er fristende å fable om en eldre 1. etg stue fra tidlig 1800-tall, ombygget til en 1 1/2 etg. villa i siste halvdel av dette århundret, men det er nok å gå for langt".
Det er også mer som kan tyde på at huset er eldre. En tildigere eier skal ha funnet eksemplarer av Norske Intelligenz-Seddeler fra 1824 i veggene. Stedet kan dessuten ha vært en husmannsplass under Økern gård. Under folketellinga i 1801 hadde gården tre husmannsplasser, men navnene på plassene er ikke nevnt. Av matrikkelforarbeidene 60 år seinere er Johannesløkka og to andre eiendommer, Risløkka og Holtet, som nå er selvstendige bruk, forpakta bort. Det er med andre ord mye usikkerhet knyttet til datering av denne bygningen, men uansett er den ett av Risløkkas eldste hus. Eiendommen er oppført som bevaringsverdig på Byantikvarens gule liste.
I 1916 ble huset kjøpt av skredderen Isak Leiser Isaksen. Da var det stort sett bare hytter i området. Det var et par vannposter i nærheten og en brønn på eiendommen. Isak var antakelig den første jøde som fikk norsk statsborgerskap (i 1891), og var innflytter fra Litauen. Han kjøpte huset som sommersted, men flytta seinere inn permanent og blei en pådriver for bussforbindelser mellom sentrum og Økern. Under andre verdenskrig ble han, hans kone, og to av hans barn deportert til Tyskland, og ingen av dem overlevde. Hans tredje barn, datteren Esther Havaas, overlevde fordi hun var gift med en nordmann og flykta til hans slektninger i Sverige. Da de to returnerte etter krigen, fant de alt innbo enten stjålet eller rasert, for tyskerten (som min farmor pleide å si) hadde overtatt eiendommen i 1943. Herr og fru Havaas fikk en mindre krigsskadeerstatning fra Tyskland som de brukte til å restaurere huset. I 1947 ble det lagt opp vannrør fra gata til en utekran. Først i 1960 fikk de innlagt vann.
Cachen er plassert bak huset på grunn av plasskonflikt.