Den første cachen i en serie vannkraftcacher som vil ende opp ved en nedlagt kraftstasjon.
Gullverksvassdraget begynner med Øvre Hoelsjøen, tar vegen gjennom sjøer og tjern, ned i Jønsjøen og videre ned i Jøndalsåa.
I 1910 kom planene om bygging av lysverk i Jøndalsåa der vassdraget fra Gullverket fosset ned mot Vorma. I slutten av mai den våren ble det opprettet et andelslag som skulle sørge for bygging av lysverk. Første utbygging skulle gi strøm til området Jøndal, Elstad, Tønsåker, Sundet og Eidsvollbakken. Selv om vassdraget kom fra Gullverket måtte gullverkingene likevel vente noen år...
Allerede sommeren 1910 ble en betydelig anleggsdrift satt i gang. I god tid før jul 1910 sto de to første dammene ferdige ved Jøndal og Jønsjøen.
Anlegget ble i mange år kalt "lysverket". Det kom av at det var behovet for lys folk først tenkte på, og at produksjonen av elektrisitet den første tiden bare kunne dekke behovet for strøm i et begrenset område. Det ble stor begeistring da strømmen ble satt på like før jul. Å skru på en bryter for å få lys i taklampa var noe helt annet enn å tukle med ei gammal parafinlampe!
Forbruket gikk oppover og kapasiteten ved verket i Jøndalsåa måtte økes betraktelig. Hele bygda meldte behov for strøm, og lysnettet ble bygd ut i flere retninger, men Gullverket sto fortsatt på venteliste. Anleggsvirksomheten fortsatte og i 1913-14 ble Fløyta og Nedre Hoelsjøen demt opp.
Deretter kom turen til Setertjernet og Øvre Hoelsjøen. Disse to dammene ble bygd som steindammer på gammeldags vis. De måtte mures brede i bunnen, og steinblokkene måtte passes ekstra godt til på den siden av dammen som ble stående mot vannet. Den andre siden ble murt fra bredden i bunnen og skådd oppover mot toppen, slik at hele dammen trosset mot vannet i sjøen. For å få dammen tett kunne de reise eller tømre en trevegg inntil dammens side mot vannet. De brukte også fast myrtorv som tetting mellom steinlagene. Det var bare muremetoden, torvtettingen og tyngden av steinblokker og fylling som holdt en slik dam på plass. Ved det laveste punktet under dammen måtte det renskes godt opp for utløpet, og damluke ble plassert på dammens øvre side. Her måtte det legges vekt på utformingen, for at stein og torv ikke skulle rase ut. Slike steindammer kunne stå solid i årevis, og denne ved Øvre Hoelsjøen sto nesten helt frem til dags dato. Den sprang nylig lekk og Øvre Hoelsjø krympet mer og mer, og det var lenge en diskusjon mellom Eidsvoll kommune og NVE om hvem som egentlig hadde ansvaret siden kraftverket for lengst var lagt ned. Det endte til sist med at de delte regningen, og en ny demning ble bygget. Øvre Hoelsjø fremstår i dag slik den gjorde, med flotte rekreasjonsområder, gapahuker og fiskerampe for handikappede.
I 1914 solgte andelslaget lysverket med dammer og overføringslinjer til Eidsvoll kommune. Eidsvoll kommunale elektrisitetsverk ble opprettet og ved de tider var det bygd kraftlinjer både sør og nordover i bygda, men ettersom verket ikke var stort nok til å dekke etterspørselen med strøm, måtte strømmen rasjoneres. Motorer, komfyrer og andre ting som krevde mye strøm kunne ikke brukes.
I 1919 ble det endelig bygget kraftlinje oppover mot Gullverket. Samtidig ble også bygget dam på både Fosstjernet og Morttjernet. Høsten 1919 hadde kommunestyret vedtatt å bevilge 20 000kr som tilskudd til gullverkslinja, men gikk senere tilbake på dette vedtaket. Derfor ble det ingen linjer lenger enn til Vangen. Lesja fikk ikke strøm før 50-tallet. Da fikk de strøm fra en linje som ble bygd gjennom skogen fra Minnesund til Odalen.
Kraftstasjonen ble nedlagt i 1949, etter det kjøpte Eidsvoll E-verk kraft utenfra til salg og fordeling i bygda.