Drit og lort er det masse av på norske turkart. Tenk bare på Lortholkollen, Gørrvomma eller Dritarholhøgda. Men det mest bedritne av alle stedsnavn jeg vet om står ikke på noe kart, selv om det har vært godkjent av Statens kartverk siden 1965. Jeg snakker om selveste Dritrennberget. Langt sørøst i Store Daltjuven ligger det, og årsaken til drittnavnet ser man visstnok bare om våren: Da blandes fragmenter av muld med smeltevannet, og det renner dritbrunt av istappene som henger ut over berget. Ved sene snøfall om våren kan man visstnok bivåne en ekstra bedriten effekt, ved at den rennende muld lager brune striper i den kritthvite nysnø. Men dette siste har jeg ikke sett ved selvsyn, kun på de brunt dryppende istapper har mine øyne hvilt under senvintersturer forbi dette berg.
På en slik tur så jeg mitt snitt til plassere en cache ved Dritrennbergets fot. Det er lenge siden nå, og jeg har nølt med å offentliggjøre denne cache, da turen hertil er av den bedritne sorten. Men geocacher Muspels nye cacher i området (juni 2015) har beveget meg til å stille også denne beskjedne boks til rådighet for dem som kommer for å jakte cacher i disse obscure skogstrøk.
Langt til skogs ligger denne drittcachen. Av de til Store Daltjuven førende veier og stier har vandreren begrenset nytte, for terrenget på de siste flerfoldig hundre meter frem til berget kan nok av de fleste oppleves som dritvanskelige.
Om vinteren gjør den heftige vannregulering isen utrygg. Den som skal gå på ski til cachen over isen bør være dritforsiktig og holde seg nær land på østbredden.
Cachen er en modifisert militær matboks som inneholder loggbok og diverse dritt å bytte med, samt en rull toalettpapir.
Navnet har vært i bruk i over 100 år og er omtalt i litteratur og presse. Les mer: Den knappe sesong på Dritrennberget