Rynkerose plantes som prydbusk i hager, men har også fått stor anvendelse i beplantninger langs veier og rundt anlegg. Herfra spres den til omgivelsene. I tillegg kommer den trolig også inn spontant langs kysten fra Vest-Sverige og Danmark.
Rynkerose vokser raskt, og den kan på få år danne store bestander som fortrenger hjemlige arter, både vanlige og mer sårbare. Dette gjelder spesielt i åpen havstrandvegetasjon. Status Risikovurdering 2012: Svært høy risiko (SE) Utbredelseskart som viser ville forekomster av rynkerose basert på herbariedata og ikkebelagte observasjonsdata (krysslister, artsobservasjoner o.a.). På Vestlandet er den nok vanligere enn det kartet viser.
Kjennetegn Rynkerose er en opptil 2 m høy busk i rosefamilien Rosaceae. Den har grove skudd som er tett besatt med tynne torner av ulike størrelser, og filthår rundt grunnen av tornene. Bladene er mørkegrønne, litt blanke og har nedsenket nervenett som gir en rynkete overflate. Blomstene er større enn hos alle villrosene våre, vanligvis enkle og mørkerøde, eller av og til rosa eller hvite.
Rynkerose har store, litt ”sammentrykte” nyper (de er bredere enn lange). Rynkerose kan lett skilles fra våre hjemlige roser ved de tallrike, kraftige tornene med filthårete basis, på de rynkete bladene og ved den sammentrykte fasongen på nypene. Utbredelse Rynkerose kommer fra Nordøst-Asia og ble tatt inn til Europa like før 1800, men ble vanlig som hageplante først midt på 1800-tallet. I Norge ble den rapportert forvillet i 1940-årene. Rynkerose er vanligst i kyst- og fjordstrøk i Sør- og MidtNorge, men har spredte forekomster langs kysten i Nord-Norge nord til Troms: Tromsø.
Den er mindre vanlig i innlandet, men den ser ut til å få stadig nye forekomster langs innsjøer i Sørøst-Norge (Mjøsa og Randsfjorden). Med tiden kan den komme til å etablere seg langs sjø- og elvestrender.
Rynkerose kan påtreffes på de ytterste, ubebodde øyene så vel som inne i fjordene. Kystforekomstene skyldes dels spontan innvandring med havstrømmer, dels spredning og utkast fra plantninger, f.eks. utplantinger for å stabilisere sandstrender på Sørvestlandet.
Den er registrert i innlandsstrøk på Østlandet og Agder, der den er spredt fra hager og anlegg.
Biologi :
Rynkerose utvikler rikelig med nyper, og disse sprer arten på to måter. Nypene spises av fugl, som kan bidra til at småfruktene i nypene blir spredt lokalt og muligens av og til over større avstander. Spredning av nypene med havstrømmer er viktigere for langdistansespredning. Nypene kan flyte i lengre tid i saltvann, og frøene kan være spiredyktige når de skylles i land. Rynkerose spres også vegetativt. Den utvikler rotskudd som gir horisontal vekst og fører til tette kratt med mange ungskudd i fronten. Løsrevne biter av røtter og stengler (f.eks. dannet ved erosjon i strandkanter) kan bli fraktet av gårde med sjøvann og bidra til spredning både lokalt og regionalt. Arten er lyskrevende og går bare inn i skog der det er åpninger i tresjiktet, for eksempel i løvskog på tidligere beitet mark. Ellers finnes den på lysåpne steder i to hovedtyper av voksesteder: strender og skrotemark. Den vokser på stein-, grus-, tang- og sandstrender og øvre deler avstrandenger (spesielt der det er svakt eller intet beite), ovenfor tangvoller og på strandberg.
Den invaderer naturlige kantkratt i strandområder.
Den tåler saltpåvirkning godt, kan vokse i grovt substrat (grus, stein, blokker, bergsprekker) og fint (sand, silt) og under både relativt fuktige og tørre forhold. Rynkerose er en meget hardfør art.
Utenom strender vokser den i vei- og jernbaneskråninger, forbygninger og ulike typer skrotemark.
Bestandsstatus:
Rynkerose vil bli enda vanligere langs kysten (få flere voksesteder), og den vil danne større bestander der den allerede er etablert, særlig på strender. Den vil også øke utenfor strender, der den ofte plantes langs samferdselsnettet, i parker og andre fellesarealer, rundt kjøpesentre, industri- og andre næringsanlegg. Herfra kan den lett nå nye steder gjennom bygge- og anleggsaktivitet og ved fuglespredning. Rynkerose vokser raskt, og den kan på få år danne store bestander som fortrenger hjemlige arter, både vanlige og mer sårbare. Arten kan ta over dominansen totalt og kan stabilisere strender som er naturlig ustabile og gi en nisje for fugl som ikke naturlig hører hjemme i åpen havstrandvegetasjon.
Den fører til strukturendring i de typene havstrand den inntar. Rynkerose har foreløpig ikke fylt hele sitt potensielle utbredelsesområde, og den har et særlig stort potensial for ytterligere spredning i nord. Rynkerose kan etablere seg mange flere steder i sandstrender og sanddyner enn den har gjort så langt. Etableringen er i hovedsak begrenset av tilførselen på frø og ikke av egnede voksesteder. Rynkerose er blitt en internasjonal problemart, spesielt i kystnære områder og særlig langs strender (i sandstrender, sanddyner m.m.). Arten er generelt ikke problematisk i innlandet, med unntak for etableringer langs innsjøstrender (langs Mjøsa og Randsfjorden) og elver. En undersøkelse fra Canada omtaler arten som invaderende på havstrender på østkysten og i en rekke stater i USA.
Rynkerose anses som en av de 100 mest invaderende artene i Europa ifølge DAISIE (Delivering Alien Invasive Species Inventories for Europe)