Hund eller tamhund, rovdyrart i hundefamilien, nær beslektet med blant annet ulv, sjakal og prærieulv. Hunden er menneskets eldste husdyr og det som viser den største formvariasjon.

Hunder kan ha en rekke farger og hårlagsformer, enkelte raser er praktisk talt hårløse. Det finnes hunder som i voksen alder veier under 1 kg og andre som veier over 100 kg. Mennesket har drevet selektiv avl med hund, på sterkt varierende egenskaper, i atskillig lengre tid enn med noe annet husdyr. I dag finnes det registrert ca. 450 hunderaser, hvorav ca. 250 i Norge.

Hunden er ikke ren kjøtteter, men et altetende rovdyr; normalfôret består i vekt av ³/₄ vegetabilsk og ¹/₄ animalsk føde.

Hunden er et flokkdyr, hvilket er en av grunnene til at den har latt seg innlemme i menneskesamfunnet. Årsaken til at den tidlig ble etnyttedyr er at dens sanseutstyr har en annen vektfordeling enn menneskets.

Menneskets hovedsans, synet, har mindre betydning hos hunden, dens viktigste sanser er lukt og hørsel. Hunder kan registrere lukter som er så svake at bare noen få molekyler av duftstoffet når dem. Det er trolig dette som gjør dem i stand til å for eksempel lokaliserenarkotika. Hunder kan oppfatte frekvenser på opptil 35 000 Hz.

Smak og følelse synes å være av mindre betydning hos hund. Etsanseorgan som mennesket ikke har, og hvis funksjon vi bare delvis kjenner, er værhårene. De er særlig følsomme for berøring.

Hunden er kjønnsmoden ved 8–9 måneders alder varierende med rasen. Tispene er normalt brunstige (har løpetid) hver 6. måned med ca. en måneds forskyvning etter valping; brunsten varer ca. 3 uker,drektighetstiden ca. 62 dager.

Gjennomsnittlig kullstørrelse er 5–6 valper, men antallet varierer sterkt med rasen. Valpene blir født blinde, øynene åpnes 10–14 dager etter fødselen; en uke senere begynner valpene å bevege seg omkring. Fra de er 5–6 uker klarer valpene seg uten morens melk, men på grunn av sosialiseringen bør de være sammen med moren/voksne hunder og kullsøsken til de er 7–8 uker gamle.

Gjennomsnittlig levealder er 12–13 år; også dette noe avhengig av rasen.

Det er stor enighet om at hunden er en domestisert (temmet) ulv, og krysninger mellom dem gir fruktbart avkom. Det er ingen kjent atferd hos hund som ikke kommer fra ulven. Hunden var det første dyret som ble domestisert. Funn viser at hunden kan ha oppstått for mer enn 14 000 år siden. Den domestiserte hunden blir mindre enn villformen, får mindre hode og ikke så kraftige kjever.

Over nesten hele kloden (bortsett fra New Zealand, Madagaskar og noen mindre øyer) har menneskene hatt hund siden forhistorisk tid. Så lenge samfunnene var primitive, var hunden overalt spisshundpreget; først med begynnende jordbruk, husdyrhold og spesialiserte jaktformer begynner hunden en utvikling bort fra spisshundpreget, med mindre dette preget, som hos oss, bevisst bibeholdes ved selektiv avl.

Historiske kilder viser at hunden var fast etablert allerede i de tidligste kultursamfunnene. Assyriske relieffer viser jaktscener med hunder,babylonske skulpturer viser store, kraftige stridshunder, 5000 år gamleegyptiske avbildninger viser tamhunder av forskjellige typer. Blant annet i indernes hellige Veda-bøker, i Bibelen og hos Homer omtales hunder; i mytologien inngår hunden som en ikke ubetydelig faktor.

Fra vår egen kulturkrets kan nevnes helleristninger (Bohuslän) med hunder som jaktmedhjelpere; hundeknokler funnet i Gokstadskipet og mange andre funn viser at hunder inngikk i vikingtidens dagligliv; hunder omtales iHeimskringla, Njåls og Olav Tryggvasons sagaer.

Fra hellensk oldtid av begynner man å skimte grupper av hunder som er blitt til hunderaser i våre dager. Både Xenofon d.e. og Arrianos beskriver «keltiske bracker», tydelige forløpere for våre dagers hare- og fuglehunder. I det hellenske Molossos tok man vare på og avlet videre med store, tunge krigshunder, erobret fra perserne under perserkrigene.

Storfeflokker, som var de romerske legionenes proviantreserve, ble drevet frem av de molossiske hundenes etterkommere og derved spredt overMellom-Europa. I dag er de i behold som de mellomeuropeiske dogge-rasene. Hellensk og romersk bildende kunst viser at man allerede i oldtiden holdt småhunder til selskap; enkelte av dem er i behold i våre dagersminiatyrhund-raser.

Hunden ble først brukt til mat og som pelsdyr, og av hunden tok menneskene varsler om farer som nærmet seg. Steinalderfunn viser at hundeknokler ble kløyvd slik at menneskene kunne spise margen. I noen kulturer spises ennå hundekjøtt. Så sent som i slutten av 1800-tallet var hundefett ansett som medisin mot tuberkulose i enkelte avsidesliggende norske bygder. Ikke få av de «ulvepelser» som ennå finnes på norske gårder, er laget av hundepels.

Hunden er ikke, som mennesket, avhengig av synet for å oppdage fiender som nærmer seg; og som varsler av kommende angripere, spesielt i mørke, var hunden uovertruffet inntil menneskene oppfant moderne elektronisk utstyr. Oppgaver som gjeting av husdyrflokker og samarbeid på jakt krever større grad av tilpasning til menneskets miljø enn de første tamhundene nådde. Så spesialiserte hunder som krigshunder (hunder som deltok direkte i kamphandlingene) og trykkende, senere stående, fuglehunder oppstod ikke før i oldtidens europeiske kultursamfunn.

Helt fra de første bysamfunn og opp til våre dager har hunden virket som renovasjonsvesen; antakelig er dette den dypereliggende grunn til at hunden i flere kulturer ansees som et «urent» dyr. Våre dagers høyt spesialiserte hunder som sanitetshunder, førerhunder, politihunder,lavinehunder og narkotikahunder, er først kommet til på 1900-tallet.

Med den industrielle revolusjon og 1900-tallets tekniske utvikling opphørte hunden å være et «matnyttig» husdyr; det var nærliggende å tro at individantallet da ville synke. Men det motsatte skjedde, spesielt i tiden etter den annen verdenskrig økte hundeholdet eksplosjonsartet og mest i bymessige strøk. Hunden holdes nå mest som selskapsdyr.

Begrepet hunderase oppstod for ca. 200 år siden. Hunder som hadde et homogent utseende, ble på slutten av 1800-tallet samlet i nasjonale registre,kennelklubber, og rasenavn oppstod. De fleste av disse «hunderasene» var lokale og ensartede hundetyper, og ved bevisst avl ble typen festnet. Mange lokale raser ble på denne måten reddet fra å forsvinne, for eksempel boxerfra München, irsk setter fra Irland og golden retriever fra England, som er blitt store raser på verdensbasis.