Bolærne fort, kystfort i Nøtterøy kommune, Vestfold, ble opprinnelig etablert under den første verdenskrig. En kombinasjon av artilleri og miner skulle danne en ytre sperre av Oslofjorden mellom fortet på Bolærne og Rauøy fort på østsiden av fjorden. Disse skulle beskytte både Marinens hovedbase i Horten og hovedstaden. Under okkupasjonsmaktens voldsomme utbygging av kystbefestninger gjennom den annen verdenskrig ble denne sperrelinjen styrket. Etter den annen verdenskrig ble den ytterligere forsterket med kystartilleri og minefelt, etter samme modell som det øvrige norske kystinvasjonsforsvaret under den kalde krigen.
På 1970-tallet oppgraderte man på Øst-Bolærne, som det første av seks norske kystfort, til tre teknisk avanserte Bofors 75 mm tårnkanoner slik Kystartilleriplanen av 1968 la opp til. Kanontypen har maksimal skuddvidde ca. 12 km. Anlegget er sprengt ned i fjell, i regelen tre etasjer under kanonen. Disse fjellanleggene har integrert forlegning og mannskapene betjente både kanon og nærforsvar.
Forsvaret hadde anlegg på både Østre, Vestre og Mellom Bolærne, samt flere av de omkringliggende øyene. Administrasjon, forlegning og selve fortet er lokalisert til Østre Bolærne, som har anlegg og anleggsrester fra hovedsakelig tre perioder: Etableringen av fortet, tysk byggevirksomhet og utbyggingen av nytt administrasjons- og forlegningsområde i 1990.
I hhv. 2004 og 2005 ble Vestre og Mellom Bolærne solgt til Nøtterøy kommune. Fylkeskommunen overtok Østre Bolærne i 2004, men i 2005 kom Nøtterøy kommune inn på eiersiden med 10 %. I mars 2015 godtok Nøtterøy kommunestyre en intensjonsavtale med fylkeskommunen om at Nøtterøy kommune overtar hele øya. Etter flere år ute av Forsvarets bruk ble endelig nedleggelse av Bolærne fort vedtatt 2006. Deler av 75 mm-anlegget er foreslått vernet og én kanon med tilhørende anlegg vil bli fredet av Riksantikvaren.