De første topografiske kartene i Norge hadde flaggstangen på Kongsvinger festning som utgangspunkt, den gang var festningen et viktig militært anlegg. Fra 1840-årene ble utgangspunktet flytte fra Kongsvinger til Christiania (Oslo) Observatorium. I de siste 50 år har observatoriet i Greenwich, London, vært utgangspunkt også for norske kart.
Før en kunne gå i gang med kartarbeidet, kartleggingen av landet, måtte en måle opp såkalte trigonometriske punkter i et koordinatsystem ute i naturen, i selve terrenget som skulle kartlegges. Disse punktene lå gjerne på høyder, åser og fjell med god utsikt. Man har også brukt bl.a. kirkespir til slike fastmerker, og spiret på Vestby Kirke er et slikt fastmerke (i noen sammenhenger kalt fjernsikt) med navn G36T0123.
Hensikten med å ha punktene i høyden, var å kunne måle vinklene fra et trigonometrisk punkt til andre trigonometriske punkter i området. Slik ble det bygget opp et nett av trekanter, derav benevnelse trigonometrisk punkt. Vanligvis er disse punktene markert med bolt i fast fjell, og senterpunktet på toppen av bolten skal ha godt bestemte koordinater og høyde.
Med inntoget av globale satellittposisjoneringstjenester som GPS og GLONASS har de mer landbaserte metodene for kartlegging blitt mindre og mindre brukt, og behovet for slike trigonometriske punkter i forbindelse med kartlegging er på vei bort. Signalet (tårnet) over punktet på Kalfjøs bærer preg av å ikke ha vært vedlikeholdt skikkelig på en stund, dette er ganske typisk for slike fastmerker nå.
Her er en illustrasjon på hvordan typiske signaler kan ha sett ut i sine "glansdager":
(Bildet er hentet fra "Verneplan for kart og oppmåling" utgitt av Kartverket i 2011.)
Det er relativt vanlig også at de vardene en finner på fjelltopper rundt om er del av et slikt signal for et trigonometrisk fastmerke.
Selve bolten på G36T0111 Kalfjøs:
Og tårnet / signalet, per August 2015;
Boksen er en enkel plastboks med GC-merke, inneholder ved utlegg kun loggbok og skrivesaker. God tur!