I følge kartverket består Øvre-Ravatnan av to vatn. Lokalt omtales vatnene som Øvre- og Indre- Ravatn, og knyttes sammen av en bekk. Øvre-Ravatn må kunne sies å ha det meste av terreng. Fra uframkommelige steinflog til strandlinjer og fyldige skoglinjer. Det er en lang marsj å gå rundt hele vannet og det er nok derfor stedet har en såpass spennende historie (se lenger ned). Bunnen er noe preget av mudder, men med sandbunn enkelte plasser. Det er fin ørret i vannet, men den er noe lat grunnet mye mat-tilgang og lite fiske. Det ligger 4 hytter rundt vannet, alle i nord-enden av vannet. Øvre Ravatn munner ut i en foss ca. midt på vannet mot vest, og danner Krokforsen som ender i Nedre-Ravatn.
Ved nullpunktet har en utsikt mot ura der hvor 5 gestapomedlemmer /gestapister gjemte seg sommeren 1945. I Far etter fedrane kan en lese følgende om historien:
Direkte sitat fra bygdeboka «Far etter fedrane» (1990) av Kjell Øksendal står det fra side 69-72 om «Dei forsvunne gestapistane»
Krigen song på sistverset , også her i Festung Norwegen. Jamvel dei mest ihuga i Hitler si teneste, SS-folka og Gestapo, skjøna at kapitulasjon og oppgjær nærma seg. Med dei ugjerningane dei hadde gjort, frykta dei nok møtet med dei frigjevne ofra sine, nordmennene. Derfor var det ikkje å undras på at dei fremste gestapistane den 7.mai 1945, dagen før kapitulasjonen, fordufta.
(…)
Ragnhild Eiterstraum forteller i boka:
I midten av august var det to kjærestepara, Kåre Nordlund og Oddbjørg Sørstad og Ragnhild Aufles og Gunnar Eiterstraum på ei vekes ferietur ved den nytømra hytta deira i nordenden av Øver-Ravatnet. Ein kveld meinte Kåre at han hørte folk som tusla rundt hytteveggene, kven det no skulle vere. Verre var det at Gunnar hadde blitt av med ei fiskestong han hadde sett frå seg sist han var her oppe. Og innom Grøftlitangen fann dei utsett som var slik at det ikkje kunne vere bygdefolk som dreiv fiske her.
Ein dag dei låg nedpå vatnet og rodde etter auren alle fire, sa Gunnar bære på gauk: «Dokker må no ikkje set’ å glan så hardt; bæss så d’e, så held desse gestapistan tel oppi hauan her…» Torsdagskvelden den 16.august braut dei opp og gjækk skogsleia framover. Best å komme seg til bygds, for kvelden etter skulle det vere atter ein fredsfest, denne gongen plattingdans- på Myrengåsen. På turen råka dei «ein heil tropp av dei politistyrkane som var på Trofors». Dei skulle ut å gå manngard i ulendet rundt Øver-Ravatna. Med seg som kjentmann og sti-finnar hadde dei Johan Forsjord og Olaf Ravatsbakk. Innervalen ved Øver-Ravatnet, mellom Grøftlitangen og Pelidalen, det er sjølvaste avkroken i verda, det! Gjennom denne djupe granskogkråa går det ingen ferdselsvegar, og ingen dyretrekk. Her er det anten strandline eller bratte flog til alle kantar. Inst inni denne djupe granskogen søkte letetroppen no. Det var langt over midnatt, og dei var ved å gi opp. Dei høge granene (målt opptil 37 meter), gjorde det skikkelig mørkt i skogbotnen. Då var det at ein av karane fekk auge på noko lysande kvitt mellom alt det døkke og mørke inni granskogen i seinsommarnatta. Ei kvit emaljert vassmugge skulle det vise seg å vere, som stod ved ei granrot; Her måtte det gjøyme seg eitkvart: slikt høyrer ikkje heime i svarte granskogen langt frå folk. Og der fann dei fem rømlingar, sovande i krypinn laga av granstrenger og mose, i steinurda i overgangen mellom skogen og brattfloget. Arrestasjonen gjekk føre seg utan stor dramatikk, for så vidt. Rømlingane var ikkje særleg væpna, og dei hadde ikkje vakt ute denne augustnatta viste det seg. Men ein av dei remja og skreik noko forskrekkeleg i lang tid, blir det fortalt.
Forfatter og intervjuer Kjell Øksendal har selv som guttunge, og voksen, vært oppe ved reiret og forteller videre i bygdeboka at det ikke bare var ett reir, men tre. Det var staurhytter godt gjemt under fjellhyller og trær. På en fjellhylle over reiret var det en utkikkspost, men god utsikt over vatnet dit hvor båtene rundet Grøftlitangen.
Bilde scannet fra Far etter fedrane:
På dette bildet med avtegnet rød ring har cache-eier merket av for hvor gestapo-reiret lå, mellom fjellet og ura. Det er svært ulendt opp dit, og det er ingenting igjen av reiret, 70 år etter. En kan, på eget ansvar ta seg frem til foten av ura, men det er absolutt ikke anbefalt for barn, og det er stor fare for usikre steiner og dype steinsprekker.
Bildet under viser Gestapo-urda, Storsteinura (rød pil) som kommer ned mellom gestapovika og Grøftlitangen (grønn pil) Gestapovika blir rett til høyre for Gestapoura, bak tangen med skog. "Geodog" Pondus er badende linselus, stor sådan….
Cachen bevoktes av en innfødt. Han er en skikkelig hardhaus og har påtatt seg oppdraget med å vokte over boksen. Han er en menneskekjenner men slipper de med interesse for geocaching forbi. En blir litt stiv i kroppen av å stå vakt så lenge, så vær så snill å hjelp han på plass etter at boksen er kommet til sitt hjem. Cachen er en stor boks med bytteting for barna og de voksne som vil. Hjelp oss også å holde standarden på byttetingene oppe og legg ikke igjen mat/godteri eller ting som lukter mye. Cachen inneholder også selvfølgelig logg, blyant og FTF-sertifikat.
Takk og riktig god tur!
OBS: Noe varierende mobildekning, GPS er å foretrekke!
Om veien og området rundt: Denne veien ble opprinnelig laget for å ta ut tømmer lenger opp mot fjellet, og etter at skogsdrifta ble avsluttet har veien blitt benyttet som tursti for lokalbefolkningen. I 2010 var det en fjelltrimnpost i enden av veien, ved Øvre Ravatn. Veien går helt frem enda men er noe tett vegetasjon enkelte partier. Veien slynger seg forbi blåbærlyng, tyttebærlyng og opp til multemyrene. Om vinteren kjøres det opp skiløype på frivillig basis, og mange legger turen oppom Torolfsetra og videre opp Fallmoskaret til Blårapopynten (905 moh), som er en del av Reinfjellet. Frem til bålplassen går det fint å trille barnevogn men videre derfra anbefales det ikke.
Kilder:
Far etter Fedrane, Kjell Øksendal (1990).
Gjengitte historier fra Ragnhild Eiterstraum og Per Tomas Eiterstraum.