I min barndom vokste jeg opp med ordet Masterudveien. Masterudveien lå i pappruller som jeg ikke fikk lov til å røre. Det var ikke et sted, en vei, det var for meg rullene med kalkerpapir som av og til ble rullet utover min bestefars skrivebord på hans hjemmekontor. Rullene hadde helt uforståelige streker og jeg var fasinert av papiret, halvveis gjennomsiktig litt hardt og andelenes. Det var nesten forbudt å ta på papirkanten for mine barnefingre.
Min bestefar luktet stramt av røyk. Han røkte PalMal uten filtre og vi barnebarn plukket sneipene opp av askebegeret og hjalp han med å ta av papiret slik at han kunne rulle nye sigaretter av sneipene. Bestefar hadde brune flekker på fingrene og noen helt gule negler.
Fremover lent over papiret sammen med min far pekte Cristian Magnus Ljøstad med gule krokete fingre på konstruksjonene under Masterudveien . Han fortalt og min far nikket, jeg var for lav til egentlig å se så godt der jeg også sto ved skrivebordet og var trollbunnet.
Utbyggingen av Masterudveien tok mange år og var det som fulgte min bestefar inn i pensjonisttilværelsen.
Første gang jeg kjørte her var sommeren 2012.
Cachen er liten, har du vansker med å få ut loggboka, fotografer hånden ein som holder denne unike cachen mot en bakgrunn som viser noe av stedet og post det når du logger og jeg godkjenner det