Et vadested, eller kortformen vad, er et sted hvor en sti/vei krysser en bekk/elv på et sted det ikke er for dypt, og hvor ryttere kunne komme seg over til den andre siden uten at hesten la på svøm. I eldre tider var dette et slik sted, derav navnet Hestvad.
Hestvad bru som går over Eieåne er ei steinhvelvbru med seks spenn, bygd av Andreas Aanensen i 1851 som en del av forbindelsen mellom Egersund by og Vestlandske Hovedvei. Ble da kalt Hestevad Broe. Den avløste ei eldre bru som sto nedstrøms av dagens bru. Rester av denne er fortsatt synlig øst på Risholmen.
Hestvad bru var i bruk som kjøreveg til 1980, da ei ny betongbru oppstrøms den gamle steinhvelvbrua sto ferdig. Etter det har den fungert som gang- og sykkelveg.
En steinhvelvbro er en bro som blir båret av en eller flere underliggende trykkbuer (hvelv) laget av stein. Steinhvelvbroer tåler en del vertikale trykkrefter, men tåler derimot lite eller ingenting av spenninger i form av horisontale krefter. Derfor ble slike broer utformet slik at de bestandig står under trykk. Jo mer vekt (vertikale trykkrefter) broen blir belastet med, jo sterkere er selve konstruksjonen.
For alle steinbygde hvelvbroer av eldre dato var kronesteinene de viktigste. Kronestein eller kronstein, også kalt topp- og sluttstein, er den øverste og midterste steinen i en buebro. Den var kileformet i likhet med de andre steinene i selve buen, men ble ofte hogd større enn de øvrige. Steinen låste konstruksjonen og tok belastningen fra begge sider. Satt denne skjevt, kunne hele buen rase sammen. Navnet har de fra at de utgjorde kronen på verket – og de ble ofte utstyrt med kongemonogram for kongen som regjerte ved åpningen eller dekorert med riksvåpen og årstall.
I Norge strekker steinhvelvbroenes tidsalder seg fra begynnelsen av 1600 til første halvdel av 1900-tallet. Utover på 1900-tallet ble disse broene gradvis utkonkurrert av betongbroene.