Nå ventet større farer. Viken var fiendeland. På palmesøndag støtte han på landets to mektigste stormenn: Erling Skjalgsson og Einar Tambarskjelve. De endte opp i kamp, og Olav gikk seirende ut av duellen. Han fortsatte østover til Gøta elv. Tidligere hadde grensen mot Sverige gått her, men nå hadde svenskekongen satt inn sine menn helt nord til Svinesund. Kong Olav gikk resolutt til verks og drepte de svenske ombudsmennene. Nå trengte han et militært støttepunkt for å verge seg mot svenskene.
På vei opp Glomma fikk kong Olav øye på et nes som stakk ut ved Sarpefossen. Han hadde sett mange eksempler på befestede byer på sine reiser rundt om i Europa. Her hadde han funnet et ideelt sted for å anlegge en borg. Vollen ble bygd så den omsluttet hele neset, 650 meter lang og sju meter høy. Innenfor vollen staket han ut veier og tomter, slik at handelsfolk og håndverkere kunne bosette seg. En kongsgård lot han reise, kalt borg eller Borregaard, og en kirke.
Sarpsborg var et knutepunkt mellom kyst og innland. Fra Glomma gikk ferdselen inn til Mjøstraktene og oppover Gudbrandsdalen, der salt og sild var ettertraktede varer. Men området var også del av et enda større nettverk. I vikingtiden deltok østfoldingene i en omfattende fjernhandel som strakte seg fra Svartehavet til De britiske øyer. Det gjorde at menneskene raskt fikk kjennskap til nye ideer, som kristendommen. Olav Haraldsson måtte mange steder i landet fare hardhendt fram for å kristne folket, men i Østfold gikk det lettere, for her var mange kjent med den nye troen fra før.
I vikingtiden var Østfold trolig del av danskekongens rike, men på Olav Haraldssons tid var danskenes herredømme i tilbakegang. Nå var det den svenske kong Olof Skötkonung som var den største trusselen. Kong Olav forsøkte å slutte fred med svenskekongen ved å fri til hans datter, men fikk avslag. Dette var en dødelig fornærmelse Olav ikke kunne leve med. I dette storpolitiske spillet, for ekteskap var storpolitikk, befant Sarpsborg seg i stridens midte. Tre vintre skal Olav ha tilbrakt på Borregaard sammen med sitt hirdfølge.
Kongen holdt mange gjestebud de vintrene han oppholdt seg i Borg. Det mest storslåtte stod rundt kyndelsmesse (2. februar 1019) der han hadde invitert Astrid, svenskekongens frilledatter, uten at faren visste om det. Til gjestebudet hadde kong Olav skaffet det beste som fantes av mat og drikke, og innbudt mye storfolk fra byen og bygdene omkring. Så kom kongsdatteren Astrid med et følge på over hundre mennesker. Alle ble innkvartert i gode herberger med egne tjenere. Etter at gjestebudet hadde vart i noen dager, ble Olav og Astrid enige om å inngå ekteskap. Da ble enda flere invitert til å drikke bryllup. Sarpingene fikk føle kongens nærvær på kroppen. Når kongen oppholdt seg et sted, var bøndene i omegnen forpliktet til å bidra med «veitsler» til ham – korn, kjøtt og meieriprodukter. I en tid da folk vanligvis ikke produserte mer enn de selv trengte, var dette tunge byrder å bære. Bøndene klaget over ufreden med svenskene, og hirdmennene over at kongen oppholdt seg så lenge i Sarpsborg. Også svenskekongen ble presset av sine, og de to kongene sluttet omsider fred. Kong Olav fikk oppleve noen roligere år, før danskekongen Knut den mektige i 1028 seilte med flåten sin mot Norge for å gjenopplive det danske herredømmet over Viken. Siste gang kong Olav oppholdt seg i Borg var han på flukt fra kong Knut. To år senere falt han for trønderhæren på Stiklestad. Mens Olav Haraldsson i live hadde vært en misére, ble han etter sin død en suksess som Olav den hellige – Norges evige konge.
I 1312 gav kong Håkon 5. kongsgården Borregaard til svigersønnen Havtore Jonsson, og tiden som kongssete var ugjenkallelig forbi. I realiteten hadde ikke byen vært viktig for kongene på flere hundre år. Olav Haraldssons stebror og etterfølger Harald Hardråde grunnla Oslo, og på 1100-tallet ble bispesetet lagt dit. Sarpsborg bestod likevel. Rundt 1130 ble den regnet som en av seks norske byer. Da hadde det nylig blitt oppført en ny steinkirke, Nikolaskirken, utenfor bymuren. Det forteller oss at byen hadde vokst, men også at den ikke lenger var noe militært støttepunkt. Nå var Sarpsborg først og fremst viktig som et regionalt sentrum. borgartinget ble avholdt i byen, og her møttes representanter fra hele Viken for å løse konflikter, vedta lover, diskutere med kongen og handle. som knutepunkt for handel hadde byen en lang forhistorie. Kanskje ble de mange døpefontene av smålensk type laget ved et eget steinhuggerverksted i byen?
Middelalderens Sarpsborg er også kjent for sine vakre kvinner og uregjerlige menn. Borghild fra gården Storedal ble mor til en av Norgeshistoriens ulykksaligste konger: Magnus blinde.
Mer hell med seg hadde inga fra Varteig, mor til kong Håkon Håkonsson som fikk slutt på borgerkrigene i Norge og innledet det som regnes som den norske storhetstiden på 1200-tallet. På slutten av århundret ble Sarpsborg sentrum for høymiddelalderens siste og mest spektakulære opprør. Grev Alv Erlingsson av Sarpsborg var i et knapt tiår Norges mektigste mann med en privat flåte som plyndret selveste Hansaen og brente ned danske byer. Men da den unge kong Håkon 5. Magnusson tok over roret, mistet Alv all støtte. Alv svarte med å plyndre Oslo, og han livnærte seg noen år som sjørøver i Østersjøen, før han ble fanget og torturert til døde i Helsingborg i 1290.
Etter at Havtore Jonsson overtok Borregaard i 1312, ble Sarpsborg gradvis mer perifer. Havtore var riktignok landets rikeste adelsmann, men slekten valgte å bo andre steder enn ved Sarpsfossen. I 1567 ble bunnpunktet nådd da svenskene brant byen ned til grunnen. kong Fredrik bestemte seg for å flytte byen til Glommas utløp, og Sarpsborg ble til Fredrikstad. Var det liv laga for stedet ved den uregjerlige fossen?
Av Hans Jacob Orning, professor i historie ved Universitetet i Oslo.