Trollkjerringheia Traditional Cache

Navnene Trollkjerringheia og Galgebergtangen bringer tydelig vitnesbyrd om at byens rettersted lå på Kuholmen i tidligere tider. Fra 1600-tallet finnes det flere veldokumenterte rettsprosesser mot hekser i distriktet, hvor flere kvinner ble dømt til døden ved "Baal og Brand". Det er overveiende sannsynlig at disse kvinnene ble brent til døde her på Trollkjerringheia. Bål som tennes her kan sees fra alle himmelretninger, og i og med at en henrettelse var en offentlig sak, var denne heia velegnet. Henrettelsene skulle ha en avskrekkende effekt, så myndighetene ønsket tilskuere.

Rettsprosessene fra distriktet er altså uvanlig godt dokumentert, med skriftlige kilder. Rettsreferater av både de tiltaltes og vitnenes forklaringer er bevart. Vi vet i hovedsak om to store hekseprosesser i distriktet, en i 1650 og en i 1670.

Karen Thorsdatter var blant de første som ble brent som heks her i byen. I 1650 ble hun dømt til døden på bålet. Hun ble først anklaget for tyveri av en sølvkanne. Dette, samt flere andre tyverier, tilsto hun. I tillegg innrømmet hun at hun behersket "signeri", altså hvit magi. Etter harde avhør kom det frem at hun skal "have givet sig i Tjeneste hos Djævelen og derved skadet deres Næste", og at hun hadde spesielle krefter. Karen anga 11 andre kvinner som skulle ha utøvd trolldom sammen med henne. Bodil Krums var en av disse. Hun tilsto anklagene, blant annet at hun skulle ha flydd gjennom lufta på ei glorake. Sammen med flere andre trollkjerringer skal hun ha flydd ut over havet for å forlise et skip med flere embetsmenn ombord. Forsøket skal ha gått skeis fordi mannskapet på skipet hadde så sterk gudstro. Karen Thorsdatter og Bodil Krums ble dømt til døden ved "Baal og Brand" den 22. april 1650, og en kilde datert 2. mai 1650 forteller at begge var henrettet.

Marte Olsdatter Hundal var en annen som ble angitt som trollkvinne av Karen Thorsdatter. Om henne hadde det gått rykter om trolldom i minst 20 år allerede, men hun tilsto ingen ting. En lang rekke personer i Oddernes og Tveit kunne fortelle om merkverdige ting som hadde skjedd etter at Marte hadde vært på besøk. Til og med sognepresten i Tveit påsto at hun hadde gjort seg usynlig like foran øynene hans. Hun ble beskyldt for å forårsake sykdom hos både folk og fe. Marte Olsdatter Hundal ble brent på bålet i midten av mai 1650. I juli samme år led Siri Sjursdatter samme skjebne. Etter harde avhør innrømmet hun både djevelpakt og trolldomskunster. Ja, til og med en hekse-sabbat ble beskrevet. Den skal ha funnet sted ved Grasvannet ved Dyreparken, der hvor Kaptein Sabeltann regjerer i dag. 

The Witch Trial av William Powell Frith (1848)

I april 1670 startet prosessen som skulle føre til de siste heksebålene i landsdelen. Bakgrunnen var to skipsforlis, hvor en randesundsfamilie ble svært hardt rammet. En far, tre sønner og to andre menn ble sporløst borte på sjøen. To kvinner med trolldomsrykte ble mistenkt for å stå bak, og de ble satt i varetekt på Oddernes kongsgård. Dorte Fudevig, som sannsynligvis bodde i Fugleviksundet på Søm, tilstod å ha vært med på trolldommen som førte til forlisene. Hun anga flere andre, og innrømmet å ha møtt djevelen og gått i hans tjeneste. Dorte ble brent på bålet den 20. juli 1670.

En av dem som ble angitt av Dorte Fudevig var Karen Snekkers. Hun var dansk innvandrer, men bodde i Kvadraturen. Ifølge Dorte hadde Karen mye å svare for. Hun skal blant annet ha kommet flygende gjennom lufta "i en stygg fugls lignelse" en sankthansnatt. Flere vitner hevdet at folk var blitt syke etter å ha vært i kontakt med Karen. Hun innrømmet etter hvert alt, og hun viste til og med frem et arr på venstre arm, som fanden selv skal ha rispet inn. Karen ble brent på bålet den 20. august 1670. For å utrydde mest mulig av den ondskap som fulgte Karen, brukte man tømmeret i hennes bryggerhus som ved på heksebålet. Bøddelens kvittering for henrettelsen av Karens Snekkers er bevart:

Bøddelens kvittering for henrettelsen av Karen Snekker (kopi fra Riksarkivet).
I 3. og 4. linje står, oversatt til moderne språk: "...for Karen Snekkers henrettelse, som jeg for trolldom til bål og brann rettet".
Under ses bøddelens signatur, N, E og en speilvent S, som stod for Nils Engebretsen (Nils Engebrets Sønn),
Kvitteringen er datert Kristiansand, 20. august 1670.

De to siste som ble brent til døde i Kristiansand, var Maren Leifsen og Anbjørg Jensdatter Hundal. De to ble brent til døde den 9. september 1670, og var altså de siste som måtte bøte med livet på bålet på Trollkjerringheia.

De store hekseprosessene i Europa foregikk fra om lag 1420 til 1750, og var på sitt mest intense fra 1560 til 1630. Den religiøse debatten og oppsplittingen (reformasjonen og motreformasjonen) på midten av 1500-tallet er en viktig bakgrunn for hekseprosessene. Man antar at i overkant av 100.000 personer ble anklaget for trolldom i Europa i denne perioden, og at rundt 40.000 av disse fikk dødsdom. Som oftest ble dødsdommen fullbyrdet gjennom "ild og bål", men i mange tilfeller ble den dømte halshugget før brenningen. Hekseprosessen var mest intens i Tyskland, hvor omtrent 25.000 personer ble drept. I Norge antar man at rundt 300 hekser og trollmenn ble drept. Den siste henrettelsen av en dømt heks i Norge fant sted på Holmeneset i Stordal på Sunnmøre i 1704.

Trollkjerringheia ca 1900