Bumerke, kjennetegn og eiermerke som fra gammel tid og til de første år av 1900-tallet, ble anbrakt på hus, redskaper, bruksting og dyr (femerker), både i Norge og i andre land. Bumerket var personlig, men kunne også følge en gård eller en slekt gjennom noen generasjoner, og da oftest med stadig nye småendringer i merkets utseende. Bumerkene er dannet av enkle streker uten faste farger. Bumerker kan bestå av runer, bokstaver, tall, internasjonale figurer som kors og stjerner, konturene til enkle geometriske figurer eller redskaper m.m. Bumerker ble også brukt som underskrift av folk som ikke kunne skrive.
Ofte ble bumerket satt inn i eierens segl sammen med dennes forbokstaver og i en skjoldformet innramming. Ordet bumerke har forekommet som betegnelse på ikke-adelige personers og slekters våpenskjold, men dette er ikke vanlig språkbruk i dag.
Bumerker fra middelalderen i Norge kjennes fra boken Norske Sigiller fra middelalderen. Det er utgitt bøker om bumerker fra flere deler av Norge. blant annet Hardanger og Sunnmøre. Et høyt antall bumerker på dokumenter er gjengitt i Segltegninger fra hyllingene i Norge 1591 og 1610 (red. Anders Bjønnes m.fl.). Kilde: Store norske leksikon
På stien mellom Pulservik og Saltvik kan du finne et sannsynlig bumerke ved en liten grotte som kan ha vært brukt til lagringsplass eller overnatting. Det er nærliggende å tenke seg at det har vært forbindelse mellom saltkokeriet i Saltvik og fiskeplassen i Pulservik. Hjulkorset er spesielt interessant da dette også kan gå helt tilbake til vikingetid. Nærmere undersøkelser vil bli foretatt.