Historien om Fjæreheia
I 1934 fikk arkitekt Albert Speer sitt første store byggeoppdrag av Adolf Hitler. Det gamle Zeppelinenfeldt i Nürnberg skulle rives og et nytt bygges.
Zeppelinenfeldt var et stort kaianlegg for skip – noe overraskende beliggende i Bayern, men det var en kai for luftskip. Her var også tribuneplasser for tilskuerne, som måpende så de store mastodonter stige opp og ned gjennom himmelrommet. Zeppelinerne ble et intermezzo i luftfartshistorien, men anlegget med sine tribuner kunne tjene nye formål. Landskapet var flatt og åpent og velegnet for nazistenes store parader. Fra og med Hindenburgs begravelse samme år (1934), hadde Albert Speer regi og scenografi ved de store opptrinn.
Da de gamle betongkonstruksjonene i Zeppelinenfeldt var sprengt, gjorde Albert Speer en interessant observasjon: Betongen så ganske trasig ut som ruin; smuldrende, støvete og skitten og med rustne, krøllete armeringsjern stikkende opp og ut over alt. Speer utformet sine teorier om «ruinverdi» og fant i Hitler en lydhør tilhører.
Hitler hadde besøkt Mussolini og ergret seg over italienerens stadige referanser til den fordums romerske høykultur med henvisninger til praktbygg og ruiner. Dette var kulturminner Mussolini forsto å bruke for å oppildne sine landsmenn i troen på en ny storhetstid og et nytt imperium.
Noe utrygg nærmet Speer seg Hitler. Den germanske høykultur var forutsatt å vare i evig tid, og heller ikke dens byggverk var tiltenkt en tilstand i ruiner. Hitler nølte, men ble raskt besnæret av Albert Speers refleksjoner. Det gikk så langt at Speer fikk bygget en modell av det nye Zeppelinenfeldt – som ruin. Den nye tids bygningsmateriale, betongen, ble følgelig forkastet til fordel for ordentlig stein.
Gjennom de to følgende år (1934-36) fikk Speer i oppdrag å tegne et gigantisk anlegg i Nürnberg, der Zeppelinenfeldt bare ville utgjøre en beskjeden del. Blant de mange imposante innslagene var et stadion med 400.000 sitteplasser. Den holdt likevel ikke de olympiske mål. Hitler mente dette var uvesentlig. Neste olympiade ville bli holdt i Tokyo. Etter den tid ville samtlige olympiader arrangeres i Nürnberg, og tyskerne ville selv fastslå standarden for den olympiske arena. Steinen til anlegget i Nürnberg skulle hentes fra hele det storgermanske riket – inkludert Norge.
Slik ble steinbruddet i Fjæreheia åpnet. Fjæregranitten var vakker og lett å bearbeide. Den bærer sitt navn fordi den skyter opp som en boble som i store trekk avgrenses av tidligere Fjære kommune. Gjennom flere mindre steinbrudd var den blitt kommersielt utnyttet allerede fra 1870-årene. Den er eksempelvis brukt i dekorative innslag i Trefoldighetskirken i Arendal og i Skiens karakteristiske totårnskirke. Granitten ble også eksportert og bl.a. brukt i en bankbygning i Hamburg.
Speer hevder i sine erindringer at ved hans påvirkning av Hitler ble Paris spart for å legges i ruiner. Der var miljø- og bygningsverdien åpenbart høyere enn «ruinverdien». På hjemveien fra det erobrede Paris kom Albert Speer over en granittforekomst på et høydedrag 5 mil syd for Strasbourg. Her ble det allerede høsten 1940 etablert en liten, men likevel beryktet NN-leir (Nacht und Nebel – natt og tåke). Natzweiler var navnet. Sett mot denne bakgrunn kunne Speers interesse for vår hjemlige granitt fått uhyggelige konsekvenser.
Men her i Grimstad gikk det hele sømmelig for seg. Grunneierne i Fjæreheia følte seg riktignok så presset at de følte det nytteløst å gå mot foretaket. De trøstet seg med at når galt skulle være, var det en liten slant å tjene.
Oppdraget med å ta ut stein ble overlatt et firma fra Fredrikstad og et i Oslo. Firmaene eksisterer fortsatt, men er uten arkivalia og minne fra sin virksomhet under krigen. På det meste var anslagsvis 25 mann i arbeid i de to bruddene som lå og ligger like ved hverandre. Noen tyskere var aldri involvert i Fjæreheia.
I Grimstad havn bygget det seg opp store mengder granittblokker for utskipning til Tyskland. Så langt kom aldri steinen. Ved freden ble partiet overtatt av Direktoratet for fiendtlig eiendom. «Hitler-steinen» ble brukt i terraseringer og veianlegg.