Standberget.
Lokaliteten er tidligere grovt avgrenset som naturtypelokalitet (Kystvåg 2002). Ny feltbefaring, vurdering og avgrensing er gjort av Biofokus i 2007. Avgrensingen omfatter østskrenten av Strandberget med tilhørende skogvegetasjon. Lokaliteten avgrenses av hogstflater, yngre skog eller fattig og trivilell skognatur på alle kanter. De nedre og flatere deler av lokaliteten består av meget urterik granskog i optimalfase. Denne lågurt-granskogen kan klassifiseres som kalkskog, og denne vegetasjonstypen er ansett som noe truet (VU) (Aarrestad 2001). Her inngår store mengder blåveis og bl.a. leddved, trollbær, engfiol, skogsvinerot, brunrot, markjordbær, skogvikke, skogsalat, moskusurt og fingerstarr. I kant av hogstflate står også filtkongslys og fagerklokke. I noe steinete og berglendte parti er det høyt innslag av løv som bjørk, gråor, osp, selje og rogn. I øvre del er det yngre, fattigere og mer småvokst skogsmark, stedvis granplantefelt og stedvis grunnlendt med furu og bergfremspring. Helt øverst i avgrensingen er det en høy bergvegg og bergskrenter. Denne delen er tidligere inventert av A. Often (1997a) og de to regionalt sjeldne artene sandfiol og lakrismjelt ble da påvist. Lokaliteten vurderes på grunnlag av stor dekning av kalkskog og artsinventar f.ø. som regionalt viktig.
Kilde: Miljødirektoratet