I forbindelse med død var det mange tradisjoner og mye ovetro.
Var en i begravelse og skålte med noen og glasset ble knust, skulle en snart dø.
Det var forskjellige ting en måtte passe seg for i livet, fordi det kunne bli årsaker til en pinefull død.
På den døde ble det straks sørget for at øynene ble lukket igjen. Blanke ting ble straks tildekte. Spesielt gjaldt dette speil som enten måtte fjernes eller pakkes inn i svart eller hvitt klede. Det vanlige var å pakke inn speilet.
Til å forsikre seg mot skinndøde, brukte de noen steder å sette fint dun foran nesa på liket for å se om dunet rørte på seg. De brukte også å sette speil foran ansiktet på den døde, for å se om det ble dugg på speilet.
Den beste plassen på kirkegården var å ligge ved siden av kirken. I gamle dager hadde man motvilje mot å ligge på nordsiden av kirken. For selvmordere og mordere gjaldt spesielle regler. Ulykkelige mennesker som hadde forbrutt sitt eget eller andre mennskers liv, ble i all stillhet gravlagt utenfor kirkegården, og ikke i hellig jord. I gammel tid ble dette gjort for å nekte sjelen adgang til himmelen.
Linfrø kunne være til vern mot de døde. Dersom en død gikk igjen, og det på grunn av dette ble uro i huset, skulle det strøes linfrø utenfor husveggene. Dette skulle gjøre slik at den døde ikke gikk igjen.
På noen eldre hus er vinduer og dører i huset spikret igjen. Dersom de døde skulle komme til å gå igjen, skulle de bli forvirret over å være "stengt ute".
Frem til 1536, ble dødfødte barn gravlagt utenfor kirkegården. Det var kun døpte mennesker som skulle gravlegges innenfor kirkegårdsmurene.
Frem til 1950, hadde fedrene ansvar for gravlegging av dødfødte barn. Barnet fikk som oftest ikke egen grav. De ble gjerne lagt i en familiegrav, eller sammen med en annen som var død på samme tid.
