Cachen er lagt her til minne om en av mine sterkeste opplevelser sommeren 2015.
Vi hadde nettopp tilbrakt en halv dag i Atlanterhavsparken og gjort alt fra å se på mating av seler og pingviner til å klappe pigghå og kråkeboller. Vi, det var ulike personer fra min familie, samt pichla og hennes mor. Pichla er ei prinsesse som jeg har "adoptert" som "reservebarnebarn", og hun er full av energi og intensitet. Forskjellige hendelser den dagen gjorde at pichla var i spesielt godt humør, så da vi kom hjem fant noen av oss etterhvert ut at vi skulle forsette å undersøke marin biologi, og dro til dette stedet med fiskestenger. Prinsessen vår skiftet helt frivillig fra den nydelige kjolen hun hadde hatt på seg til litt varmere klær, så vi kunne møte kveldsmørket med fortsatt godt humør - og forhåpentlig litt fiskelykke.
Det tok tid før vi i det hele tatt merket at det var fisk i havet. Det gav også litt frustrasjon, for det var en annen fisker der like ved som fikk den ene makrellen etter den andre. Det hjalp litt på humøret til pichla da han fortalte henne at han ikke var interessert i fisken, så vi fikk de fire fine makrellene han hadde slik at vi kunne spise dem til kvelds og slik at pichla kunne studere dem og klappe dem litt.
Så beit fisken. En makrell! Pichla ble helt vill, og jeg måtte hjelpe henne med å få makrellen i land. Dessverre falt den av kroken, og selvfølgelig måtte jeg regne med å få i alle fall noe av skylda for det. Det ble ikke bedre av at det samme skjedde en gang til. Nå begynte det også å bli litt seint, men det var mild luft, så vi trengte ikke gi oss enda. Jeg håpte jo i det lengste at pichla skulle få oppleve å fiske sin første makrell.
Tredje gangen fisken beit, lyktes det endelig å få den i land. Pichla ble helt euforisk. Hadde alle blitt like glad for fiskene de fanget, hadde fiskene kommet på land helt frivillig. Hun klappet den og strøk den, jublet og spratt omkring av glede, og hun gikk bort til fiskeren som hadde gitt oss de andre makrellene og viste stolt fram sin fangst. Hvilken lykke!
Jeg spurte pichla om hun ville gjøre opp fisken selv. Prinsessen var absolutt ikke redd for å bli skitten. Først bløgget hun fisken, så skar hun opp buken og tok ut alle invollene. Hele tiden snakket hun med makrellen mens hun gjorde den opp, hun fortalte den hvor fin den var og at hun var så glad for at det var akkurat den hun hadde fått. Hun kalte makrellen "Makki", og lovet den at hun skulle spise fisken helt alene til kvelds. Pichla var fullt konsentrert om jobben mens hun holdt på, men hele tiden før og etter var det uhemmet jubel.
Etter at Makki var oppgjort, var det ikke så viktig å fiske lenger, så kort tid etter dro vi tilbake.
Der satt prinsesemora og ventet på oss og fikk høre hele historien og ble fortalt hvor fantastisk Makki var, og nå skulle hun tilberede den. Mammaen kunne filetere fisk, og viste pichla hvordan det skulle gjøres. Pichla så nøye etter, og da det bare var Makki igjen, var det hennes tur. Med moren som fortsatt instruktør, tok pichla kniven og fileterte Makki med en selvfølgelighet og nøyaktighet som imponerte meg. Så stekte pichlemamma alle makrellene. Vi spiste de andre, men Makki var det bare pichla som fikk smake. Den spiste hun uten noe tilbehør, uten saus eller poteter eller noe annet, bare de fire filetene. Makki skulle nytes bar.
Siden den gang har Makki vært et begrep for pichla og for oss andre. Vi har prøvd å fiske et par ganger siden, og hver gang har pichla hatt et sterkt ønske om å fiske en ny Makki. Eller kanskje en annen fisk? Prinsessa vår har allerede navn klar for andre fiskesorter hvis hun skulle være så heldig. Men så langt har fiskelykken uteblitt. Et par ganger har en bitte liten sei bitt på, men de har alle ramlet av før vi fikk dem på land. Det har liksom ikke gjort noe. Hadde det vært en makrell, eller en større fisk, ville nok reaksjonen blitt en annen.
Jeg skal i alle fall gjøre det jeg kan for at pichla skal få oppleve det igjen. Selv om reaksjonene neppe blir like intense neste gang, så vil det føre til at minnene om "Makki" bli brakt fram i dagen igjen. Det vil garantert gjøre meg godt.