Sagnet om «kong» Knud av Borgund er kanskje den som peker lengst tilbake i tiden, selv om den ikke kan tidfestes så nøye.
Denne Knud møtte en Ivar som var «konge» over Sunnfjord i Jølster i et blodig slag på Skodje. «Kong» Knud felte «kong» Ivar på et sted som senere ble kalte Jølstermyra. Stedet skal ligge øst for Røane. Hardeste striden sto på «den lave Bjergås i Nord for Gaardens Huse (Ytre-Skodje), hvilken Hei ennu til minde om denne blodige Trefning, kaldes Røden (Røane).» Største mannefallet var det i Røane og markene ble fargede rødfarge av blod — derav altså navnet Røane. Men det var på myren like aust for Røane (her er det nå bygget en stor fjøs) at jølstringane led sitt største nederlag da «kongen» deres fall for «kong» Knud sin hånd. Sagnet forteller og at de falte i denne striden ble flyttede til YtreSkodje og gravla der på et sted som fikk navnet Ska’teigen eller Ska’marken. Da Peder Fylling synfor dette stedet i 1833, kunne han telle 14 litt store gravhauger med en omkrins av 19 steg, dertil 9 haugersom var 8 steg rundt.
I en av haugene fant de i 1834 ymse våpen bl.a. et sverd og et spyd. Residerende kapellan i Borgund på den tid, Daniel Birkeland, kjøpte til seg disse sakene, men dessverre kom de bort for ham. Det er mulig at han tenkte dem til museet i Bergen.
Da P. Fylling skulle se om gravhaugene siste gang i 1844, var de jevnede med jorden og lagt under plogen. Dermed var de siste minnene om en stor og rystende hendelse i Skodje sin tidlige historie borte.
At sagnet har noe sant i seg, må en kunne gå ut fra som temmelig sikkert. Gravhaugene bevitner at en strid må ha gått føre seg langt tilbake i tiden. Kven var så disse to kongene som møttes med hærene sine på Skodje? Hverken «kong» Knud eller «kong» Ivar» av Jølster er nevnte i historien vår så vidt jeg vet. Det kan ha vært to såkalla små-konger eller hovdingar som gjennom tradisjonen er blitte til konger. I bygdeboka for Borgund og Giske kaster Ola Kvalsund frem tanken om at det kan være Knud Alvson, eier av Giskegodset, som har fått segnet tilsluttet sitt navn. Adelsmannen Knud Alveson var bl.a. hovedmann på Akershus og blir skildrede som oppreisthovding og et mulig kongsemne på sin tid. Likevel er det umulig at Knud Alvson kan være samme mannen som «kong» Knud av Borgund fordi han var fødd om lag år 1455 og ble i 1502 lokkede i bakhald og drepen av sine fiender. (Henrik Ibsen har skreve et dikt om dette).. Slaget på Skodje sto kanskje lenge før vikingetida. Om denne hendelsen fant sted i vikingetida, vil jeg tro at om Knud og Ivar var nevnende til «konger», ville de vært nevnte i historien til liks med mange andre hovdingar. Ellers var vel strid og uro svært dagligdags i landet vårt både før og etter at vår vikingesoge tok til, og mange mindre hovdingar er nok glemte.Det kan være interessant å se litt nærmere på hvorfor disse to hærene møttes på Skodje - spinne på en usynlig tråd så å si. Hvilken vei kom Jølsterkongen og følget hans til Skodje? Kan hende har de kommet fjellvegen ned til Storfjorden og begynt sin freistnad på å legge under seg mer land der inne i fjorden. I fall de har kommet denne veien, må «kong» Ivar mest trolig ha vært innom Hellesylt. Et eller annet sted må dem så ha tilegnet seg båter og fare videre utetter Storfjorden. (Kanskje finnes det i andre bygdelag i Fjordane eller på Sunnmøre sagn om en «kong» Ivar?) Så har tidend om at fiender var ventende spredt seg i førevegen, «Borgundkongen» har dermed dratt til møtes med jølstringane og stoppet de på Skodje. Dette kan være løsningen. Mer trolig høres det ut at denne fiendheren sørfra kom sjøveies for å overmanne «kong» Knud. Så kan en lure på om Knud har rømmet unna og blitt innhenta på Skodje eller han gjorde denne unnvikande manøvren innetter bygdene for å samle flere stridsfolk.
At Knud har søkt hjelp på Skodje, er ikke utenkelig. Her kan ha sittet en mektig høvding på den tiden - som selv kjente seg utrygg. For den saks skyld kan Knud ha vært tilkalt av denne Skodjehøvdingen. Enda i dag finnes det ting som tilseier at her har vært sæte for en høvding. Mantenker da særlig på navnet Horghaugen eller H ar’ -hauen som det gjerne blir sagt i vår tid. Dette er et eldegammelt navn og hører til en av våre eldste navneklasser. Første stavelsen, horg - betyr alter eller offersted. Horghaugen har vært et offersted i heiden tid. I oldtida skal haugen ha vært fredet med et steingjerde rundt. P. Fylling skriver: «Nordenfor Yttre-Skodjes Huse ligger en af Naturen dannet Høi, (haug) Haurghaugen kaldet, hvis benevnelse sider oss til at trådte at her i Hedenold eksisteret en Haurgarsteen, hvilket er en af de eldste benævnelser på Gudebillederne.» Hovdingar hadde slike alter og offersteder som her er nevnt, således er det ikke urimelig å tro at Horghaugen har vært offerstedet til en eller flere høvdingar buende på Skodje. I det forutgående er nevnt stedsnavn som Jølstermyra, Ska’teigen eller Ska’marken og Horghaugen.
Når det gjelder Horghaugen, så er det mange skodjebygdarar som både vet hvor den er og hva navnet skriver seg fra. Denne haugen ligger i området nord for det nye bedehuset i bygden. Tenker en på den sentrale funksjon som stedet har hatt, trolig gjennom mange hundrer år, så er det vel ikke så rart at navnet har levet over til vår tid. Da kirken ble flytt fra Leite til Skodje, var det og på tale å bygge den på det gamle offerstedet Horghaugen.
De to andre navnene har gått ut av bruk, sikkert for lang tid siden. Av dem historikere har vært i kontakt med, var det bare Johan Skodjereite og søster hans som hadde hørt om navnet Jølstermyra. Og denne myren finner vi på Reitereset øst for fylkesveien. Det hadde far deres, Mikal J. Skodjereite fortalt. Som vi vet, ble Mikal en gammel mann, og han kunne fortelle mye fra gamle dager. Hvor Ska’teigen ligger, har det ikke lukkes å finne ut, annet enn at den finnes et sted på Ytre-Skodje. Etter P. Fylling sitt utsagn må det være markene nord for husene som en gang i tiden fikk navnet Ska’teigen. Når manhar knytt disse tankene til sagnet om «kong» Knud av Borgund, så er det for å live den opp - og med en ørlita von om at det i andre bygder også kan finnes halvgløymde sagn som kan føres tilbake til de to «kongene» Ivar og Knud.
